Lenge siden sist!

Jeg har vært litt slapp med blogginga i det siste, men det er stadig ting som kommer i veien…..

Her er en oppdatering på hva som har skjedd i livet mitt de siste månedene:

Jobbmessig rusler og går det som vanlig. Jeg har tilbragt mye tid på Old Peoples Home og i Mukuni og Simango village. I Simango hadde jeg planlagt en workshop for foreldre til barn med ulike funksjonshemminger, bla CP og Downs syndrom. Dagen opprant og jeg venta sammen med Jennipher sykepleier på at foreldrene skulle dukke opp kl 9. Det gjorde de ikke….. Da klokka begynte å nærme seg 12 hadde en mamma dukka opp, de andre fikk vi etter hvert vite hadde enten krangla med mannen og flytta eller hadde trodd at det var dagen etter. Det endte med at de kom tuslende sånn litt etter hvert – sistemann kom 10 minutter før jeg skulle dra….. Måtte gi opp workshopen og håper at jeg kan ta den igjen i januar. Ellers byr livet i Simango på mange små opplevelser, som for eksempel å spise stekte flyvemaur. Det var ikke det verste jeg har smakt, men jeg stiller meg nok ørlite tvilende til om jeg kommer til å være den første ute med nett for å fange dem….

Jeg fikk låne et vaffeljern som jeg tok med meg ut, og var så heldig at det var en kontakt inne på mitt soverom som virka. Dermed rakk jeg akkurat å steke vafler før strømmen gikk!

Innimellom jobbing med pasienter har vi jobba med vår andre rapport i prosjektet. Denne gangen skulle vi levere en oversikt over hvem som jobber på de to kontorene vi er tilknytta. Vi hadde satt av en del dager fordelt over to uker for å gjennomføre intervjuer av de ansatte, og tidsfristen hadde vi satt til 20.nov. Det vi ikke hadde forutsett var hvor vanskelig det skulle vise seg å få 10 minutter med sjefen på det ene kontoret. Hun gjorde i hvert fall tre avtaler som hun ikke dukka opp til, og etter hvert lurte hun på om ikke noen andre kunne bli intervjua i hennes sted. Pga zambisk hierarki og tendens til å ”gå så langt rundt grøten at de ikke engang har åpna grøtposen” som Siv-Hege uttrykte det, måtte vi bare avvente situasjonen. Man snakker ikke direkte til sjefen uten å bli spurt. I dag er rapporten endelig levert – uten intervju med henne. Vi skriver 16.des…..

Dagene går ellers med til diverse småsysler i Livingstone. Jeg har lest utrolig mange bøker den siste tiden. Veldig greit å glemme å betale TV-regninga, for da blir jeg i hvert fall ikke sittende foran den og glo. Ellers har vi jo hatt den evige føljetongen med dusjen. Da vi endelig fikk nytt blandebatteri som faktisk funka og et dusjhode som ikke bare dryppa måtte det jo dukke opp noen nye utfordringer. Først ble dusjhodet ødelagt (Ikke spør meg hvordan – jeg er helt uskyldig!) Deretter oppdaga vi at det ble mer og mer strøm i dusjen. Det har vært et problem lenge, men nå ble det så ille at vi ikke kunne ta på noe av metall i badekaret. Den eneste gangen vi kunne dusje trygt var under strømkutt….. Heldigvis er det i orden nå, men nytt dusjhode får vi ikke tak i, for det selges ikke separat i dette landet – og det frister ikke så veldig å investere i nok et blandebatteri….

Vi var så heldige å bli invitert i vårt andre zambiske bryllup i november. Det var en litt annen stil enn sist, med stor buffet på et hotell. Vi var invitert til klokka 20, men det skjedde svært lite før to timer senere. Rundt midnatt fikk vi endelig servert mat.... Uansett - en herlig opplevelse med masse dans og musikk og farger!

I forrige uke hadde vi et lite juleselskap. Egentlig var planen å bake pepperkaker, men etter å ha spist fant vi ut at vi ikke orka…. Pepperkakene fikk vi derimot stekt et par dager senere og nøt dem sammen med gløgg. Takk til Siv-Hege og IKEA….. Må ellers innrømme at den store julefølelsen uteblir, men jul blir det jo uansett! Jeg skal ut på blåtur i jula (tror jeg). Vet ikke når og hvor…..

Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!!!

Malawi - Lake of Stars

Gode naboer er alltid godt å ha – spesielt når de er flygere og har en ekstra plass til deg i sitt bittelille Cessna-fly på vei til Lusaka. Å reise til Malawi er en ganske tidkrevende affære, men det hjelper jo godt på når man får fly i stedet for å busse den første delen av veien. Det er ikke så verst å få oppleve Victoriafallene fra lufta heller…..

Tidlig søndag morgen var Siv-Hege og jeg på plass på busstasjonen i Lusaka med billett til Lilongwe. Vi måtte heldigvis bare vente en og en halv time på avgang – hvilket er helt akseptabelt etter afrikansk standard. Ingen psykotiske høner om bord – bare så mye folk at hele midtgangen var fylt til randen…. 12 timers busstur forløp deretter smertefritt og vi ble møtt i Lilongwe av Sigurd som er FKer der. Vi fikk noen fine dager der med SPA, frivillig arbeid på sykehuset m.m. Lilongwe byr også på luksus ukjent for oss zambiere – friske jorbær og ordentlig rømme!

Torsdagen satte vi kurs for Mangochi ved sørenden av Lake Malawi sammen med to FKere fra Zimbabwe. Turen fra Lilongwe til laken byr på veier som på mange måter likner norske snirklete fjellveier. Utrolig flott å se fjell igjen! Jeg må si at jeg var takknemlig for at vi hadde egen bil og slapp å risikere livet i en av minibussene som traffikkerer strekningen….. Det ble noen herlige dager ved sjøen med bading, musikkfestival, Malawi GT m.m.

En av dagene dro vi opp til Cape Maclear litt lenger nord. Tor-Åge skulle dykke, og jeg ble med båten ut og fikk låne snorkelutstyr. Fantastiske fisker med massevis av farger!!!

Å sitte på tuppen av Cape Maclear og se på solnedgangen var ikke så verst det heller…

Bussturen hjem ble en interessant affære. Jeg hadde begynt å bli litt dårlig i magen natta før vi skulle reise, og bedre ble det ikke underveis. Jeg kan trygt si at jeg vet om morsommere ting enn magesjau på lang busstur med toalettforhold underveis som definitivt kunne vært bedre…. Heldigvis (!) fikk vi problemer med dieselfilteret underveis. Det ble min redning fordi det innebar at vi måtte stoppe hver halvtime for å rense filteret. Gjett hvem som var først av bussen…! Etter ankomst Lusaka ble jeg tatt godt vare på hos Peter og kom meg til lege og fikk behandling. Noen dager forsinka kunne jeg deretter sette meg på bussen hjem igjen.

Før jeg runder av min lille epistel har jeg et par Malawiske slagord jeg har lyst til å dele. Det er ganske herlig å lese skilt langs veien og på bussene…..

We try – Others cry! (Kobs busselskap som kjører Lusaka-Lilongwe)

Eat today, tomorrow you might die of malaria!

Drive safely – arrive alive!

Hvis ikke dette er visdom så vet ikke jeg……

Tilbake i Livingstone

Etter å tilbragt noen dager i Cape Town dro Martin, Ragnhild og jeg sammen tilbake til Livingstone. Det er en ting jeg har venta lenge på å få gjøre, og det er å bade i Devils pool. Det sto derfor først på programmet. Devils pool er et naturlig basseng helt på kanten av Victoriafallene. Det er bare mulig å bade der når vannstanden er på det laveste. Vi valgte å ta båt ut til Livingstone island som er utgangspunktet for å komme seg til bassenget. Det er også mulig å gå ut langs kanten av fallene, men et par uker før var det en som døde etter å ha falt ned, så vi bestemte oss for å ta den litt sikrere varianten. Fra Livingstone island måtte vi svømme et lite stykke – det var et sikkerhetstau mellom oss og stupet, men det føltes ganske nervepirrende likevel. Deretter kunne vi hoppe uti bassenget og legge oss helt utpå kanten og kikke ned. Fantastisk følelse! Definitivt et av høydepunktene hittil.

Martin og Ragnhild ble her en ukes tid, og var blant annet med meg på jobb i Mukuni village og på Old peoples home. De fikk seg også en safari i Chobe, og undertegnede må si seg aldri så lite misunnelig med det faktum at de i løpet av sitt korte opphold fikk se 4 av ”The big 5”, mens jeg kun har tre kryss på lista….. Ragnhild fikk også lære å lage nshima, og fikk svært gode skussmål for resultatet. Takk for kjempekoselig besøk!

Cape Town!

Jeg ankom Lusaka airport tidlig tirsdag morgen bare for å finne ut at flyet mitt var forsinka. Dermed ble det særdeles knapt med tid til å rekke neste fly fra Johannesburg til Cape Town. Etter å ha gjort en innsats for å klare det måtte jeg bare innse at jeg hadde tapt, og fikk booka meg plass på neste ledige fly. Det viste seg å være det samme flyet som Martin og Ragnhild skulle med, så i stedet for å møtes i Cape Town fikk vi følge fra Johannesburg.

Vi hadde bestilt oss rom på Protea Fire & Ice, og det viste seg å være et utrolig kult hotell. Det er i hvert fall første gang jeg har hatt dusjen inne på rommet! Etter å ha fått installert oss tusla vi en tur i byen og kikka litt. Cape Town er overraskende kaldt for en zambier, og i tillegg var det godt med vind….

Dag to måtte vi skrinlegge planene om å komme oss opp på Table Mountain, for det blåste særdeles godt. I stedet tenkte vi å ta en tur ut til Robben island, for litt bølger er vi jo vant med! Den planen gikk dessverre også i vasken, for båten var fullbooka i mange dager…. Vi endte nå opp med å kjøpe billett på en hop-on hop-off buss så vi i hvert fall fikk oss en god rundtur i byen. Det var faktisk skummelt nok å ta to-etasjers buss opp til foten av Table Mountain – vinden tok skikkelig tak i bussen.

Torsdag hadde vi bestilt tur til Cape Point og vinområdene. Vi ble plukka opp av en hyggelig rastafyr som egentlig var stand-up komiker. Det ble en ganske morsom dag…. Først dro vi ut mot kappet. På vei opp til fyret med utsikt til kappet var det bare å holde på alle løse deler og spre bena godt for å komme helskinnet gjennom opplevelsen. Vinden var utrolig sterk. Det var imidlertid verdt det når vi sto på toppen og så ut mot Cape of Good Hope. Selve kappet ble en litt våt opplevelse pga all sjøsprøyten….

På vei tilbake til byen for et lunsjstopp så vi noen biler som hadde stoppet langs veien. Plutselig så vi at inne i en av bilene satt det en bavian. Den hadde klatra inn gjennom vinduet som eierne i sin visdom hadde latt stå åpent. Like etterpå var det en bavian som åpna bakdøra på en annen bil og forsynte seg med en ryggsekk. Eierne i forsetet måtte fortvila se på mens den forsvant ned skråningen med alle eiendelene.

Etter å ha fått i oss litt mat fortsatte vi turen til Anura vingård. Der fikk vi smake nydelig vin og egenprodusert ost. Så gikk turen videre til en annen farm, der Martin bestemte seg for å komme i nærkontakt med naturen – nærmere bestemt noen gepardunger. Han fikk (dessverre) ikke hilse på de voksne. De var litt for sultne…. Deretter avslutta vi dagen med en siste vinsmaking på en tredje gård. Vår guide sørga for at vi også fikk med oss en særdeles gripende sjekkereplikk på Xhosa – den besto stort sett bare av klikkelyder. Han måtte til slutt innrømme at den fungerte svært dårlig på damer som forstår språket, siden det overhodet ikke ga noen særlig mening….

Siste dag i Cape Town bød på vindstille og nydelig vær – endelig mulig å komme opp på Table Mountain!!! Vi tok kabelvogn opp og fikk en flott utsikt over byen. Det var imidlertid mystisk mange nordmenn der oppe. Vi identifiserte 15 i tillegg til oss, så jeg tror vi var ganske overrepresentert i fht folketall….

Resten av dagen brukte vi jentene til shopping. Må innrømme at det er litt deilig å shoppe i butikker som ikke selger alt fra motorsykler til madrasser i samme bittelille lokale…. På den annen side er det å være iCape Town som å besøke en hvilken som helst europeisk storby – allting fungerer! Ikke noe ”real Africa” her, nei.

Hverdagen kaller.... for en liten stund

Varmen har nå kommet til Livingstone – 35 grader + på dagen og ca 25 om natta. Og det er ennå ikke oktober….. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over hvor lite plaget jeg er av varmen når jeg tusler rundt i landsbyen en hel dag og har små treningsøkter med pasienter. Jeg har vel tilpasset meg en del.

På jobbfronten er det hyggelig å kunne rapportere at det faktisk har begynt å komme inn henvisninger – riktignok ganske magert utfylt, men det kan man jo oppleve i den norske hverdagen også. Det er en prosess å få til et skjema som fungerer og lære kontaktpersonene hvordan de skal fylle dem ut. Det er bare et spørsmål om tålmodighet, og det har jeg jo etter hvert fått en kraftig leksjon i….. Selv om ting begynner å fungere så møter jeg fortsatt en del av de samme utfordringene som før. Her om dagen hadde jeg en avtale med en sykepleier og en spesiallærer om å kartlegge alle elevene i en spesialklasse i Mukuni village. Jeg møtte opp på klinikken klokka ni som avtalt for å møte sykepleieren. Der var det ingen. Etter å ha ventet en times tid prøvde jeg å ringe ham men fikk ikke noe svar. Etter to timer dukket han opp og sa at han måtte bli på klinikken, men at han hadde gitt beskjed til læreren om at hun skulle komme dit med alle ungene. Deretter ventet jeg nok en halv time før det kom beskjed om at læreren ikke var til stede. Hun var i byen pga en begravelse, og alle ungene hadde fått fri. Dermed endte jeg opp med å skrive helsekort for gravide den dagen. Begynner å bli vant til sånt etter hvert, men det bringer ikke akkurat rehabilitering som fagfelt videre…..

Nå har jeg begynt å forberede neste begivenhet på feriefronten – tur til Cape Town. Jeg skal møte Martin og Ragnhild og tilbringe 4-5 dager der før vi flyr sammen tilbake til Livingstone. Skal bli herlig å få kjenne lukta av hav igjen. Det er en av de få tingene jeg virkelig savner her. Gleder meg!!!!!

Gretlands gjestgiveri....

Det tok ikke mange uker før neste besøk meldte sin ankomst. Denne gangen var det ho mor og tante Anne-Marit som fant veien til Zambia. Det er selvfølgelig obligatorisk med en tur til Victoriafallene, og denne gangen ble det en helt ny opplevelse for meg også. Det er nesten ikke vann igjen i fallene på den zambiske siden, og dermed går det an å se alt det som vanligvis er skjult av vannsprut. Herlig for meg å stadig få nye opplevelser i min egen hjemby!

Vi fikk også en herlig tur til Bovu island – riktignok med forholdsvis kjølige netter… Brrr!!! Moro å se at det skolebyggingsprosjektet som de har satt i gang i den tilliggende landsbyen nå virkelig begynner å ta form. Det vil bety at ungene i de lavere klassene slipper å gå mange kilometer for å komme til skolen. Høydepunktet var vel allikevel da vi ble invitert til å være med i landsbyen for å møte jentene som holdt på med et innvielsesrituale. De bor i en separat hytte i flere uker og lærer blant annet hvordan de skal bli gode koner. Hver ettermiddag trener de dans – den siste dagen skal de danse for en større forsamling i landsbyen. Vi fikk lov til å overvære en slik treningsøkt. Kvinner og barn samles og så synger de mens jentene øver inn koreografi. De har ikke lov å se opp, smile eller prate under denne seansen – da blir de slått. Heldigvis slapp vi å bevitne det…. Undertegnede ble sterkt oppfordret til å forsøke seg på dansen, og jeg ble ikke slått selv om jeg både prata og lo! Jeg kan imidlertid love at koreografert afrikansk dans er ganske utfordrende for en som i utgangspunktet sliter med å få bekkenet til å bli med på svingen….. Tror det var ganske stor underholdningsverdi for de som bevitnet det hele.

Etter en ukes tid satte vi kursen for Chobe nasjonalpark. Jeg har jo vært der noen ganger før, men denne gangen fikk jeg virkelig løvevaluta for pengene! Vi fikk oppleve til sammen ni løver – bla en hannløve med nylig nedlagt bytte og et par med tre unger. En hunnløve bestemt seg for å ta turen rett bak bilen vår…..

Jeg mangler imidlertid fortsatt to kryss på lista over de fem store; jeg har ennå ikke fått se nesehorn og leopard….. Det var uansett en fantastisk opplevelse – uansett hvor du snur deg ser du en fire-fem forskjellige dyrearter.

Den andre uka de var her begynte varmen virkelig å komme. Jeg hadde et par dager på jobb mens damene nøt livet som turister ved bassenget på Sun hotell. Ellers var vi litt rundt i byen her, på sunset cruise og på Eland Walk på Mabula game farm. Jeg fikk etter hvert også besøk av Peter, og vi dro på en liten båttur på Zambezi med fisking og sløving på bursdagen min.

Det var siste kvelden Randi og Anne-Marit var her, så jeg fikk feire dagen med dem med middag i sandkassa. Veldig koselig.

Tusen takk for to flotte uker!

Besøk hjemmefra

Onsdag 22. juli ankom Stian og Håkon Livingstone. Utrolig hyggelig å få besøk og få dele min nye hverdag. Dermed ble det visitt til Victoriafallene og Zim-Zam brua, besøk i Mukuni village, high tea på Royal Livingstone, rusling i byen, grillings i ”sandkassa” ++. Helga tilbragte vi i Chobe nasjonalpark i Botswana, med båtsafari, game drive og overnatting i telt i parken. Vi fikk blant annet se en hvilende hunnløve den første dagen, og på kvelden hørte vi helt tydelig at det var noen i nærheten av leiren. Morgenen etter viste guidene oss sporene etter fire løver og en leopard som hadde gått rett rundt leiren mens vi sov…. Godt jeg ikke var alt for tissetrengt den natta! Ellers opplevde vi en lettere hissig flodhest som definitivt ikke syns det var hyggelig med besøk……

Etter en uke reiste Håkon hjem. Han ville overlate adrenalinaktivitetene til Stian og meg. Vi startet riktignok rolig med et sunset cruise, men dagen etter var det tid for å hoppe i det – bokstavelig talt. Vi møtte opp på brua utpå ettermiddagen og hadde flaks (?) ; vi var de to siste som skulle få gjøre strikkhopp den dagen. Jeg har siden jeg kom vært litt i tvil om jeg skulle hoppe, men det hører vel med når du bor her mer enn et år…. Nå hadde jeg i hvert fall moralsk støtte. Det er en ganske uvirkelig opplevelse å stå på kanten av brua og vite at det er 111 meter ned – og dit skal jeg frivillig kaste meg ut. Jeg beholdt roen sånn noenlunde, og var i etterkant veldig fornøyd med at jeg hoppet uten dyttehjelp!

Etter å ha fått en liten overdose adrenalin roet vi ned med en helgetur til Bovu island med. Da vi kom hjem søndag dro vi rett i bryllup. Vi hadde fått invitasjon til bryllupet til Viludy og Rachael. Jeg har aldri truffet dem, men koordinatoren vår var i festkomiteen. Det jeg ikke var helt forberedt på var at vi ble behandlet som hedersgjester. Det var tydelig stas å ha nordmenn på gjestelista… Dermed måtte vi også bidra med litt dans til stor underholdning for alle de 300 andre gjestene. Heldigvis ble mange med og danset sammen med oss. Zambiske bryllup er et herlig organisert kaos. De har folk som øver i måneder for å være med i ”line-up” og danse i bryllupet samtidig som folk bare hiver seg frampå og blir med og danser. Fantastisk!

Mandag var det klart for neste dose adrenalin– rafting! Vi holdt på å havne i pensjonistbåten (dvs det var vel egentlig barnebåten…), men klarte å få bytta til oss plass i den andre. Dermed var det flipp i første runde og alle mann ut i elva. Jeg var sånn passe forberedt etter siste raftingrunde, men unge Johansen hadde ikke helt fått med seg at man på et tidspunkt bør slutte å padle og begynne å holde seg fast…. Vi kom oss stort sett helskinna tilbake i båten og hadde en flott tur nedover med kun frivillige svømmeturer deretter.

Siste dag av besøket ble tilbragt på Mabula game farm hvor vi blant annet dro på ridetur. Min hest insisterte på å spise hele tiden, og den hadde ingen store intensjoner om å la meg styre den. Dermed ble det nærkontakt av første grad med ganske mange trær og busker på meg. Ingen skal kunne si at jeg ikke har opplevd den afrikanske bushen på nært hold!

Tid for evaluering....

Nå er jeg halvveis i utvekslingen, og vi har den siste tida jobbet med en rapport hvor vi forsøker å oppsummere erfaringene så langt og se hva som kan gjøres bedre den siste tiden og videre for evt neste utveksling. For min del har det vært en del utfordringer i fht at mangel på transport og vanskeligheter med kommunikasjon med arbeidsstedene har ført til at de ofte har fått beskjed om at jeg skal komme samme dag som jeg ankommer. Dermed har det ikke vært mulig å lage et godt program for uka eller få gitt beskjed til pasienter om at jeg er til stede. I stedet har jeg endt opp med å få erfaring innen mange andre felt enn fysioterapi; jeg har deltatt på fødsler, målt og veid barn, delt ut piller og pledd, fylt ut helsekort osv. For at vi skal komme videre i prosjektet er det jo imidlertid rehabilitering som skal være fokus. Derfor har vi nå på møte med alle partnerne presentert et henvisningssystem hvor de må tydeliggjøre hva de ønsker at vi skal bidra med, og så kan vi i samarbeid med dem sette opp et program i god tid før ankomst. Håpet er at dette skal bidra til en bedre utnyttelse av fysio- og ergoterapiressursen og at partnerne skal få en mer forutsigbar tjeneste. Så får vi se om vi lykkes…. Akkurat nå venter vi på at de første henvisningene skal komme.

Tilbake til hverdagen...

Vi har lenge hatt en sprekk i veggen i stua. Etter at husverten hadde sørget for reparasjon i leiligheten vegg i vegg hadde det brukket av store biter murpuss inne hos oss, så hele stua var full av støv. Vi hadde håpet at han skulle ha ordnet det inne hos oss også mens vi var på ferie, men han hadde ikke funnet nøkkelen til leiligheten…. Dermed ble det heller ikke fliser på gulvet i stua som jeg hadde gledet meg til. Etter hvert kom det et par karer som skulle fikse veggen vår. Det gikk sånn i all hovedsak greit inntil den ene mista en hel bøtte maling ned på gulvet. Heldigvis var det vannløselig maling!



Vannsystemet vårt har også vært et kapittel for seg. Da jeg kom hjem etter ferie var det vann på hele gjesterommet på grunn av lekkasje fra toalettet. Etter at rørene på utsiden ble revet ned i forbindelse med sykkeltyveriet har det ikke vært annet enn trøbbel. Varmtvannsberederen har en tendens til å koke vannet, og etter nevnte insidens slår det tilbake i kaldtvannssystemet. Dermed kan vi koke egg i vannbeholderen på do. Den anordningen som skal sørge for at vannet slutter å fylle opp doen er laget av plast, noe som i kombinasjon med kokende vann gjør seg utslag i at alt bøyer seg. Resultatet er konstant overfylling av doen og lekkasje ut i huset. (Avløp på badet har vi ikke hørt om….) Som om ikke det var nok bestemte rørene på kjøkkenet seg også for at de hadde fått nok, så da fikk vi en ekstra lekkasje der også… Rørleggeren var bortreist, så husverten plukka opp noen karer han traff som skulle fikse det. Ikke helt vellykka, og det tok vel ca 14 dager før vi fikk en kar som sånn noenlunde har fått orden på sakene.

Ferie!

Første uka i juli var det på tide med litt ferie. Jeg booka meg billett på bussen til Lusaka fredag ettermiddag, og passa på å få frontsete så jeg skulle ha plass til bena. Det jeg ikke hadde forutsett var at jeg skulle få en feit zambisk mann ved siden av meg. Det er ikke så veldig mange av dem, så det var en liten strek i regninga…. Setene er nemlig så smale at du kjenner begge kantene selv når du sitter normalt. Uansett – tur er tur. Tilbragte første delen av ferien hjemme hos Peter. Vi hadde tenkt oss ut på camping, men det var så iskaldt at vi bestemte oss for å drøye litt før vi dro ut. Vi satt i stua og grilla på kveldene for å holde varmen. Tilbragte ellers dagene med lesing, shopping, kinotur m.m. Etter hvert begynte det å bli litt varmere på dagene, og vi satte kursen mot Mushungashi game farm som ligger omtrent 4-5 timers kjøring mot vest på grensa til Kafue nasjonalpark. Vi brukte god tid på veien og stoppa blant annet innom en nedlagt gullmine og gikk på hulevandring. Det er noen flotte huler i området, og jeg fikk virkelig testa det nye kameraet mitt!

Zambierne er ikke spesielt glade i å gå inn i hulene – for det bor onde ånder der. Heldigvis slapp jeg å møte noen av dem… Framme på farmen brukte vi et par dager på å utforske området. Masse dyr, varme kilder og flott fugleliv.

Matlagingen sto vi for selv, og jeg fikk for første gang smake krokodille. Veldig godt!

Alt i alt en passe blanding av sløving og opplevelser – deilig med ferie….

Simango village

Mandag 29. juni kunne jeg endelig reise til Simango. Jeg hadde prøvd å få det til flere ganger, men enten var det problem med transporten eller så var sykepleieren jeg skulle bo hos bortreist. Simango har ca 3700 innbyggere fordelt over et stort område. I denne landsbyen er det en svært høy andel av befolkningen som har epilepsi.

Etter å ha handla med meg litt matvarer kom bilen og plukka meg opp og jeg kunne dra av gårde. Ved ankomst i Simango ble jeg tatt i mot av Jennifer som er sykepleier på klinikken og har hatt deltakere boende hos seg i flere runder. Hun er enke og mor til to – en gutt på 18 og ei jente på 13. Hun hadde fått beskjed om at jeg skulle komme samme dag, så hun hadde ikke rukket å sette opp noe program for meg. Jeg ble derfor satt til å fylle ut helsekort for kvinner i forbindelse med familieplanlegging. Jeg møtte flere kvinner på min egen alder som har 7-8 barn og som nå skulle få implantert en p-stav under huden som skal vare i 5 år.

Etter jobb ble jeg innlosjert i huset til Jennifer hvor jeg fikk et eget rom. Simango har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Toalettet er derfor et hull i bakken, og morgenbadet foregår i en liten balje. Jeg ble vekket hver morgen med beskjed om at de hadde varmet vann så jeg kunne få ta et bad. Det var en forholdsvis kald affære, for temperaturen krøp ned mot 3-4 grader på natta, og jeg måtte stå i et lite avlukke med forheng og kaste vann på kroppen etter beste evne. Det er interessant hvordan vinter her kan oppleves så mye kaldere her enn i Norge selv om temperaturene for så vidt aldri blir så lave som hjemme. Det har å gjøre med det faktum at ingen hus er isolert eller har noen form for oppvarming – er det 7 grader ute så er det 7 grader inne….. Dermed får man aldri ordentlig varmen.



Det tar tid å få gitt beskjeder på landsbygda, for den eneste måten å få ut informasjon på er å reise ut til folk. Siden jeg kun skulle være der i fire dager betydde det at det var liten sjangs for at pasientene fikk beskjed og rakk å reise til klinikken før jeg skulle av gårde igjen. Klinikken har ingen form for transport for å gjøre hjemmebesøk heller. Jennifer og jeg ble derfor med på outreach et par dager i regi av Care, siden de stilte med bil. De driver et program med tanke på å forhindre feil- og underernæring av barn. Jeg fikk delta i veiing og måling av barn og hjalp til med vaksinering. Underveis møtte jeg også Kelim, en HIV-positiv gutt på 3 ½ år som hadde mistet gangfunksjonen i forbindelse med infeksjonsrelatert sykdom. Han hadde så vidt begynt å krabbe igjen nå, og jeg fikk gitt litt informasjon i fht hva moren kunne gjøre videre for å hjelpe ham.

En av kveldene hadde jeg en veldig interessant samtale med Jennifer om tenåringsgraviditeter. Det er vanlig at jentene i landsbyene begynner å få barn i 14-15 års alderen. Hun stilte spørsmål ved om seksualundervisningen i skolen bidro til å øke antallet tenåringsgraviditeter, og mente også at vestlig påvirkning bidro til problemet. Jeg vet ikke helt om jeg stiller meg bak den påstanden, men den får stå for hennes regning. Hun fortalte at da hun var ung hadde hun blitt skremt med at hele familien hennes kom til å dø dersom hun hadde sex før ekteskapet. Det er jo også en metode…..

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye fysioterapirelatert denne uka hadde jeg en flott, men kald opplevelse. Jeg blir så godt tatt i mot rundt omkring, og føler meg alltid veldig velkommen.

Vi lister oss så stilt på tå....

Eller ikke fullt så stille. Denne uka opplevde vi vårt første tyveri. Syklene våre har stått parkert bak huset og vært låst fast til vannrørene. Natt til onsdag våknet Siv Heges gjester av at det hørtes ut som om noen brøt seg inn på badet rett ved siden av dem. Det viste seg etter hvert at vannrørene var blitt brukket og Siv Heges sykkel var borte. Min var derimot litt vanskeligere å få løs, så den sto der fortsatt. Kunne nesten ønske at den var forsvunnet – jfr tidligere frustrerte innlegg på bloggen. Vakta vår hadde ikke fått med seg hendelsen – jeg mistenker at han sov søtt et eller annet sted i nærheten. Han var imidlertid veldig fortvila da han skjønte hva som var skjedd. Forståelig nok – siden han av politiet alltid vil være første mistenkte og står i fare for å bli banka opp eller fengsla. Hvis ikke poltitiet banker han opp kan han risikere at arbeidsgiveren gjør det…. Vi fikk imidlertid besøk av manageren for sikkerhetsselskapet og prøvde å legge inn et godt ord for vakta vår. Han har vært utrolig hyggelig og hjelpsom i motsetning til et par av de andre vi har vi har hatt, og ingen fortjener den typen behandling pga en sykkel som vi lenge har ønska dit pepperen gror – uansett om han har sovna på jobb…..


 
Nå har vi imidlertid ordna oss med en diger kjetting som er bolta i veggen – skal de ta syklene nå så må de ha med seg verktøy, og det har de stort sett ikke…. Uansett så slipper vi i hvert fall å være en hel dag uten vann!

Day of the African Child

Tirsdag denne uka fikk jeg være med å feire ”Day of the African Child”. Temaet for dagen var “Africa fit for children; Call for accelerated action towards child survival”. Siv Hege og jeg møtte opp i parken kl 08.30 og fant gjengen fra Cheshire home. De var i godt humør og veldig klare for å marsjere. En av de minste gutta var veldig klar for å sitte på armen mens vi venta på at noe skulle skje. Han var veldig glad i pupper, så jeg måtte holde litt ekstra på klærne for ikke å bli helt avkledd.




Vi ventet i en times tid før paraden endelig var klar til å bevege seg. I front gikk Zambia Air Forces korps, deretter et par drilltropper med jenter i ganske slitte uniformer. Etter å ha manøvrert oss gjennom Livingstones hullete gater med rullestol kom vi fram til Civic Center der programmet skulle holdes. Ordføreren og ministeren for ”Sport, Youth and Child development” var til stede som gjester. De fleste skolene hadde forberedt underholdning. Noen danset og sang, andre framførte sketsjer og dikt. Ungene er utrolig flinke til å være på scenen- de byr på seg selv på en helt annen måte enn norske barn gjør. Det er imidlertid litt spesielt å se hvor seksuelt ladet dansen er. Temaene de tar opp i sketsjer og dikt er også noe ulike det vi er vant til – følgene av tidlig ekteskap, riktig ernæring, behov for klær, husly og utdanning. Cheshire home var ikke satt opp med noe bidrag, men en av jentene gikk resolutt bort til konferansieren og erklærte at hun hadde tenkt å danse. Det gjorde hun, og fikk masse applaus og også en del pengegaver slik de andre danserne hadde fått.



Jeg skjønner etter hvert hvorfor zambiere er så gode til å vente. De starter tidlig å øve! Programmet varte i mange timer med taler og underholdning. Etter mine begreper ikke spesielt barnevennlig, men tydeligvis helt normalt etter zambisk standard. Jeg slutter aldri å forundres over hvor disiplinerte og tålmodige ungene kan være.

Livet går videre

De siste ukene har jeg vært tilbake på Cheshire Home. Det var utrolig hyggelig å komme dit igjen og treffe nonnene og ungene. Den første uka jeg var der fikk jeg også møte en ortoped som kom fra Italian Hospital i Lusaka for å vurdere barna i fht evt videre oppfølging med operasjoner eller liknende. Det er nesten første gang jeg har møtt en hyggelig ortoped som tok seg tid til å forklare for foreldrene hva som skulle skje og hvorfor. Her i Zambia er det i hvert fall første gang jeg hører en lege forklare noe som helst til pasient og pårørende… Selv om disse barna er heldige og får dekket operasjoner, er det ganske frustrerende å vite at det finnes andre alternativer som kanskje kunne ha fungert bedre, men som ikke er tilgjengelige her. Jeg spurte legen om de brukte Botox, men det kunne han fortelle at han bare så vidt hadde hørt om. Uansett – det var en særdeles effektiv dag i afrikansk målestokk. Vi vurderte ca 30 pasienter i løpet av fire timer!

Jeg tok med meg to av gutta på Cheshire til sykehuset i Livingstone for å vurdere sammen med ergoterapeuten der om det var mulig å få laget håndskinner til dem. De har begge CP og har vansker med håndfunksjon. Hun var enig i at det var en god ide å prøve dette – problemet var bare materiale til å lage dette. Det har de ikke hatt på en stund….. Vi forsøker derfor å få tak i det via forskjellige kanaler. I mellomtiden bestemte min fysiokollega og jeg oss imidlertid for å prøve noen kreative løsninger. Jeg har nå produsert mine første håndskinner laget av plastkanner! Så får vi se hvor godt de fungerer….. Smilet til Tyson da han prøvde den på var imidlertid verdt forsøket.

Apropos sykehus – medisinsk helsepersonell i Zambia har nå streiket i snart en mnd for bedre lønn. Streik er ulovlig i Zambia, og de risikerer å bli fengslet. Under første president Kaunda streiket legene i landet, og den gangen ble de alle sagt opp. Hittil er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt streiken fra sentralt hold, så vi får se hvor lenge de må holde på og hva som blir utfallet. Selv om man kan bli irritert på norske arbeidsgivere har vi i hvert fall rettigheter som arbeidstakere som andre bare kan se langt etter.

I går deltok jeg på workshop om mental helse. Den var rettet spesielt mot de som jobber som frivillige i ”home based care”. Dette landet har et helsevesen som ikke ville ha fungert uten innsatsen fra tusenvis av frivillige. Det er interessant hvor annerledes diskusjonene utarter seg på en workshop i Zambia i fht i Norge. Witchcraft kommer stadig tilbake som forklaringsnøkkel i fht ulike problemstillinger. Det var vår koordinator i Livingstone, Mr Silume, som holdt workshopen, og han er en herlig figur. Han evnet å få med seg forsamlingen på en veldig god måte. Imidlertid måtte jeg smile ørlite da han presterte å komme med følgene melding ang epilepsipasienter som får anfall i nærheten av vann; ”They might wake up and find that they are already dead….” Var ikke helt klar over den muligheten, nei!

Jeg savner sykkelen min!!!

Det er fryktelig kjekt å ha et pedaldrevet framkomstmiddel i en liten by som Livingstone. Derfor var sykkel en av de første tingene jeg gikk til innkjøp av da jeg kom hit. Nå har imidlertid frustrasjonen over dette monstrumet av en tohjuling vokst til slike høyder at jeg må skrive av meg litt....

Etter å ha vandret rundt i diverse butikker i byen og sett på sykler endte jeg opp med å kjøpe den som så minst shabby ut. Etter ti minutter på sykkelen var imidlertid moroa i gang. Da røk første pedal. Jeg dro sporenstreks tilbake til butikken og ba om å få bytta begge to. Det innebar at de måtte sende noen ut på tur for å kjøpe nye pedaler. Jeg ventet tålmodig på fortauet i halvannen time mens jeg inntok stående lunsj. Da pedalene endelig ankom var det en særs oppegående fyr som presterte å prøve å montere pedalene på motsatt side av der de skulle være. Det medførte at gjengene gikk i stykker og hele kranken måtte byttes. Håpet om at dette skulle være enden på visa varte ganske kort. Det viste seg at den ene pedalen min nå fikk det for vane å bare dette av med jevne mellomrom. Undertegnede måtte derfor gå til innkjøp av verktøy som måtte befinne seg i veska til en hver tid. Når pedalene satt på var det bare et spørsmål om tid før kjedet datt av.....

Neste post var at den andre pedalen, som til da hadde sittet lydig fast, ble helt skjev. Jeg dro tilbake til butikken og ba om å få fikset det. Først prøvde de å feste den på nytt med sitt improviserte verktøy, men til slutt insisterte jeg på ny krank og ny pedal. For sikkerhets skyld lånte jeg dem verktøy til å montere det..... Nå har pedal og kjede fungert utmerket en stund, men sykkelen er bare brukbar en til to ganger i uka - resten av tiden er den punktert. Det skal også nevnes at innimellom alt annet så brakk setet. Det er nå fikset med "No more nails" - en kreativ løsning i typisk Afrikastil.

This is Africa!!! Er det rart jeg savner sykkelen min?

Jeg kjenner at skriving faktisk kan fungere terapeutisk. Er allerede LITT mindre frustrert etter å ha delt dette.

17. mai

17. mai ble i år tilbragt i Lusaka, hovedstaden i Zambia. Dagen starta med et ærlig forsøk på å lage omelett i gryte, hvilket undertegnede kan røpe at ikke er så enkelt. Smaken var uansett fortreffelig, og med norske flagg og champagne ble det en skikkelig 17. mai frokost.

Utstyrt med diverse lydproduserende anordninger og flagg møtte vi på ambassadørens residens. Der var det tale ved ambassadøren, flaggheising og avsynging av nasjonalsangen i svært raskt tempo ledet av politiets korps.

Deretter var det klart for tog. Nordmenn og zambiere i skjønn forening lagde mye stemning i området.

Etterpå fikk vi servert boller, brus, is og ordentlige wienerpølser flydd inn fra Norge. STAS!!! Ungene koste seg med sekkeløp og potetløp, og etter hvert ble det tautrekkingskonkurranse mellom Norge og Zambia. Jeg tror vi vant, men det er fortsatt litt usikkert…..

Senere på ettermiddagen var vi invitert tilbake til mottakelse sammen med diplomater og ministre. Kenneth Kaunda, den første presidenten i Zambia etter frigjøringen, var også til stede. Jeg lot meg imponere av en a capella kvartett med zambiske menn som sang Ja, vi elsker – det gikk faktisk helt greit å følge teksten deres. Er litt usikker på om vers to har vært avsluttet med en none på toppen før…..

Det var ikke bare pølser de hadde flydd inn for anledningen. Vi fikk servert røkelaks, gravlaks, sild og reker i mengder. Da er det i grunn ingenting igjen å savne på 17. mai! Det var verdt 7 timers busstur hver vei…..

Makunka

Mandag 4. mai var jeg klar for å reise ut til Makunka, en landsby i Kazungula district som ligger ca 70 km fra Livingstone. Transporten min var derimot langt fra klar, så jeg fikk beskjed om at det bare var å vente til dagen etter… Tirsdag morgen ventet jeg tålmodig på telefon om når jeg skulle dra – den kom aldri. Bilen dukka derimot opp sånn i ti-elleve tiden, så da var det bare å hoppe inn. Etter diverse runder rundt i byen for å plukke opp folk og utstyr var jeg endelig på vei.
Makunka rural health center er en fhv stor klinikk som blir drevet av Little sisters of St. Francis. Det er ca 9000 innbyggere som hører til denne klinikken. Jeg ble innlosjert i klosteret der jeg fikk mitt eget lille rom. Det bor fire søstre i klosteret hvorav to av dem jobber på klinikken. Det var utrolig hyggelig å bo der, og jeg ble veldig godt tatt vare på. Hver morgen sto jeg opp kl seks etter å ha ligget og hørt på hanene gale en stund. Etter et raskt morgenstell var det klart for morgenmesse kl halv sju. Deretter frokost før vi etter hvert ruslet over til klinikken. Den åpner kl åtte, men det betyr ikke på noen måte at vi stresser for å være der til da….

Jeg traff mange pasienter med epilepsi i løpet av denne uka. Flere av dem har hjerneskade som følge av mange store anfall, og det er også mange som får store brannskader fordi de faller i bålet. Jeg traff imidlertid også et par jenter med epilepsi som for meg virket å være meget velfungerende. Når jeg spør får jeg imidlertid til svar at de stort sett bare sitter stille og ikke gjør noe. Etter å ha gått litt dypere inn i saken kommer det fram at de ikke blir regnet som fullverdige familiemedlemmer og ikke forventes å bidra med noe. Det er fortsatt mye overtro forbundet med epilepsi. Folk tror at det er witchcraft inne i bildet, og mange er redd for å bli smittet hvis de er i nærheten av en epileptiker. De to jentene jeg møtte hadde tidligere gått på medisiner, men familien hadde bestemt seg for å slutte med dette og gå til den lokale heksedoktoren i stedet. Jeg prøvde å forklare hvorfor de burde gå tilbake til klinikken og fortsette medisinering, og brukte mye tid på å snakke om deltakelse i dagliglivets aktiviteter. Jeg føler meg imidlertid langt fra sikker på at det vil skje store endringer i disse jentenes liv i den nærmeste framtid – til det sitter overtroen for dypt i folks bevissthet.

Jeg traff også andre pasienter i løpet av uka – blant annet en gutt med Downs syndrom og en døv gutt. Det er ganske interessant hvordan jeg først får presentert at sistnevnte er stum og har vært det siden fødsel. Ingen kommer på å nevne det faktum at han er døv før jeg spør…
Et av høydepunktene i uka mi var å få delta på en fødsel. Ei jente på 18 år skulle ha sitt første barn. Hun var fra en liten landsby et stykke unna og ville egentlig dra hjem for å føde hos moren. Pga at hun var HIV-positiv ble hun imidlertid beordret til å føde på klinikken. Det drives et stort arbeid med ”Prevention of Mother to Child Transmission”- PMTCT. Det innebærer at moren må ta medisiner før fødsel og at barnet medisineres i 28 dager etter unnfangelse. Det er da gode sjanser for at barnet er HIV-negativt. Zambiske damer gir nesten ikke lyd fra seg under fødsel selv om de ikke får noen form for smertedemping. Etter at den nyfødte jenta var veid og målt ble hun pakket inn og gitt til meg. Moren så nesten ikke på henne og virket nesten uinteressert. Klinikken hadde klart å spore opp noen slektninger i nærheten, og de kom etter hvert inn i rommet og overtok den lille jenta. Jeg spurte søster Cecilia som er jordmoren om dette med mor-barn kontakt rett etter fødselen, og hun fortalte at det ikke var vanlig å gi barnet til moren slik jeg er vant til. Hun har jobbet som jordmor i England også, og sa at det var stor forskjell på hvordan mødre var forventet å opptre rett etter fødsel.

Jeg hadde en flott uke i Makunka og gleder meg til neste tur. Nå vet jeg jo til og med hvilket tre jeg må stå under på hvilket klokkeslett for å få mobilsignal….

Legger ved et lite bilde fra frokostlaging i klosteret. Det er bare strøm fra solcellepanel, så all matlaging foregår på gamlemåten.