17. mai

17. mai ble i år tilbragt i Lusaka, hovedstaden i Zambia. Dagen starta med et ærlig forsøk på å lage omelett i gryte, hvilket undertegnede kan røpe at ikke er så enkelt. Smaken var uansett fortreffelig, og med norske flagg og champagne ble det en skikkelig 17. mai frokost.

Utstyrt med diverse lydproduserende anordninger og flagg møtte vi på ambassadørens residens. Der var det tale ved ambassadøren, flaggheising og avsynging av nasjonalsangen i svært raskt tempo ledet av politiets korps.

Deretter var det klart for tog. Nordmenn og zambiere i skjønn forening lagde mye stemning i området.

Etterpå fikk vi servert boller, brus, is og ordentlige wienerpølser flydd inn fra Norge. STAS!!! Ungene koste seg med sekkeløp og potetløp, og etter hvert ble det tautrekkingskonkurranse mellom Norge og Zambia. Jeg tror vi vant, men det er fortsatt litt usikkert…..

Senere på ettermiddagen var vi invitert tilbake til mottakelse sammen med diplomater og ministre. Kenneth Kaunda, den første presidenten i Zambia etter frigjøringen, var også til stede. Jeg lot meg imponere av en a capella kvartett med zambiske menn som sang Ja, vi elsker – det gikk faktisk helt greit å følge teksten deres. Er litt usikker på om vers to har vært avsluttet med en none på toppen før…..

Det var ikke bare pølser de hadde flydd inn for anledningen. Vi fikk servert røkelaks, gravlaks, sild og reker i mengder. Da er det i grunn ingenting igjen å savne på 17. mai! Det var verdt 7 timers busstur hver vei…..

Makunka

Mandag 4. mai var jeg klar for å reise ut til Makunka, en landsby i Kazungula district som ligger ca 70 km fra Livingstone. Transporten min var derimot langt fra klar, så jeg fikk beskjed om at det bare var å vente til dagen etter… Tirsdag morgen ventet jeg tålmodig på telefon om når jeg skulle dra – den kom aldri. Bilen dukka derimot opp sånn i ti-elleve tiden, så da var det bare å hoppe inn. Etter diverse runder rundt i byen for å plukke opp folk og utstyr var jeg endelig på vei.
Makunka rural health center er en fhv stor klinikk som blir drevet av Little sisters of St. Francis. Det er ca 9000 innbyggere som hører til denne klinikken. Jeg ble innlosjert i klosteret der jeg fikk mitt eget lille rom. Det bor fire søstre i klosteret hvorav to av dem jobber på klinikken. Det var utrolig hyggelig å bo der, og jeg ble veldig godt tatt vare på. Hver morgen sto jeg opp kl seks etter å ha ligget og hørt på hanene gale en stund. Etter et raskt morgenstell var det klart for morgenmesse kl halv sju. Deretter frokost før vi etter hvert ruslet over til klinikken. Den åpner kl åtte, men det betyr ikke på noen måte at vi stresser for å være der til da….

Jeg traff mange pasienter med epilepsi i løpet av denne uka. Flere av dem har hjerneskade som følge av mange store anfall, og det er også mange som får store brannskader fordi de faller i bålet. Jeg traff imidlertid også et par jenter med epilepsi som for meg virket å være meget velfungerende. Når jeg spør får jeg imidlertid til svar at de stort sett bare sitter stille og ikke gjør noe. Etter å ha gått litt dypere inn i saken kommer det fram at de ikke blir regnet som fullverdige familiemedlemmer og ikke forventes å bidra med noe. Det er fortsatt mye overtro forbundet med epilepsi. Folk tror at det er witchcraft inne i bildet, og mange er redd for å bli smittet hvis de er i nærheten av en epileptiker. De to jentene jeg møtte hadde tidligere gått på medisiner, men familien hadde bestemt seg for å slutte med dette og gå til den lokale heksedoktoren i stedet. Jeg prøvde å forklare hvorfor de burde gå tilbake til klinikken og fortsette medisinering, og brukte mye tid på å snakke om deltakelse i dagliglivets aktiviteter. Jeg føler meg imidlertid langt fra sikker på at det vil skje store endringer i disse jentenes liv i den nærmeste framtid – til det sitter overtroen for dypt i folks bevissthet.

Jeg traff også andre pasienter i løpet av uka – blant annet en gutt med Downs syndrom og en døv gutt. Det er ganske interessant hvordan jeg først får presentert at sistnevnte er stum og har vært det siden fødsel. Ingen kommer på å nevne det faktum at han er døv før jeg spør…
Et av høydepunktene i uka mi var å få delta på en fødsel. Ei jente på 18 år skulle ha sitt første barn. Hun var fra en liten landsby et stykke unna og ville egentlig dra hjem for å føde hos moren. Pga at hun var HIV-positiv ble hun imidlertid beordret til å føde på klinikken. Det drives et stort arbeid med ”Prevention of Mother to Child Transmission”- PMTCT. Det innebærer at moren må ta medisiner før fødsel og at barnet medisineres i 28 dager etter unnfangelse. Det er da gode sjanser for at barnet er HIV-negativt. Zambiske damer gir nesten ikke lyd fra seg under fødsel selv om de ikke får noen form for smertedemping. Etter at den nyfødte jenta var veid og målt ble hun pakket inn og gitt til meg. Moren så nesten ikke på henne og virket nesten uinteressert. Klinikken hadde klart å spore opp noen slektninger i nærheten, og de kom etter hvert inn i rommet og overtok den lille jenta. Jeg spurte søster Cecilia som er jordmoren om dette med mor-barn kontakt rett etter fødselen, og hun fortalte at det ikke var vanlig å gi barnet til moren slik jeg er vant til. Hun har jobbet som jordmor i England også, og sa at det var stor forskjell på hvordan mødre var forventet å opptre rett etter fødsel.

Jeg hadde en flott uke i Makunka og gleder meg til neste tur. Nå vet jeg jo til og med hvilket tre jeg må stå under på hvilket klokkeslett for å få mobilsignal….

Legger ved et lite bilde fra frokostlaging i klosteret. Det er bare strøm fra solcellepanel, så all matlaging foregår på gamlemåten.