Mandag 29. juni kunne jeg endelig reise til Simango. Jeg hadde prøvd å få det til flere ganger, men enten var det problem med transporten eller så var sykepleieren jeg skulle bo hos bortreist. Simango har ca 3700 innbyggere fordelt over et stort område. I denne landsbyen er det en svært høy andel av befolkningen som har epilepsi.
Etter å ha handla med meg litt matvarer kom bilen og plukka meg opp og jeg kunne dra av gårde. Ved ankomst i Simango ble jeg tatt i mot av Jennifer som er sykepleier på klinikken og har hatt deltakere boende hos seg i flere runder. Hun er enke og mor til to – en gutt på 18 og ei jente på 13. Hun hadde fått beskjed om at jeg skulle komme samme dag, så hun hadde ikke rukket å sette opp noe program for meg. Jeg ble derfor satt til å fylle ut helsekort for kvinner i forbindelse med familieplanlegging. Jeg møtte flere kvinner på min egen alder som har 7-8 barn og som nå skulle få implantert en p-stav under huden som skal vare i 5 år.
Etter jobb ble jeg innlosjert i huset til Jennifer hvor jeg fikk et eget rom. Simango har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Toalettet er derfor et hull i bakken, og morgenbadet foregår i en liten balje. Jeg ble vekket hver morgen med beskjed om at de hadde varmet vann så jeg kunne få ta et bad. Det var en forholdsvis kald affære, for temperaturen krøp ned mot 3-4 grader på natta, og jeg måtte stå i et lite avlukke med forheng og kaste vann på kroppen etter beste evne. Det er interessant hvordan vinter her kan oppleves så mye kaldere her enn i Norge selv om temperaturene for så vidt aldri blir så lave som hjemme. Det har å gjøre med det faktum at ingen hus er isolert eller har noen form for oppvarming – er det 7 grader ute så er det 7 grader inne….. Dermed får man aldri ordentlig varmen.
Det tar tid å få gitt beskjeder på landsbygda, for den eneste måten å få ut informasjon på er å reise ut til folk. Siden jeg kun skulle være der i fire dager betydde det at det var liten sjangs for at pasientene fikk beskjed og rakk å reise til klinikken før jeg skulle av gårde igjen. Klinikken har ingen form for transport for å gjøre hjemmebesøk heller. Jennifer og jeg ble derfor med på outreach et par dager i regi av Care, siden de stilte med bil. De driver et program med tanke på å forhindre feil- og underernæring av barn. Jeg fikk delta i veiing og måling av barn og hjalp til med vaksinering. Underveis møtte jeg også Kelim, en HIV-positiv gutt på 3 ½ år som hadde mistet gangfunksjonen i forbindelse med infeksjonsrelatert sykdom. Han hadde så vidt begynt å krabbe igjen nå, og jeg fikk gitt litt informasjon i fht hva moren kunne gjøre videre for å hjelpe ham.
En av kveldene hadde jeg en veldig interessant samtale med Jennifer om tenåringsgraviditeter. Det er vanlig at jentene i landsbyene begynner å få barn i 14-15 års alderen. Hun stilte spørsmål ved om seksualundervisningen i skolen bidro til å øke antallet tenåringsgraviditeter, og mente også at vestlig påvirkning bidro til problemet. Jeg vet ikke helt om jeg stiller meg bak den påstanden, men den får stå for hennes regning. Hun fortalte at da hun var ung hadde hun blitt skremt med at hele familien hennes kom til å dø dersom hun hadde sex før ekteskapet. Det er jo også en metode…..
Selv om jeg ikke fikk gjort så mye fysioterapirelatert denne uka hadde jeg en flott, men kald opplevelse. Jeg blir så godt tatt i mot rundt omkring, og føler meg alltid veldig velkommen.
Etter å ha handla med meg litt matvarer kom bilen og plukka meg opp og jeg kunne dra av gårde. Ved ankomst i Simango ble jeg tatt i mot av Jennifer som er sykepleier på klinikken og har hatt deltakere boende hos seg i flere runder. Hun er enke og mor til to – en gutt på 18 og ei jente på 13. Hun hadde fått beskjed om at jeg skulle komme samme dag, så hun hadde ikke rukket å sette opp noe program for meg. Jeg ble derfor satt til å fylle ut helsekort for kvinner i forbindelse med familieplanlegging. Jeg møtte flere kvinner på min egen alder som har 7-8 barn og som nå skulle få implantert en p-stav under huden som skal vare i 5 år.
Etter jobb ble jeg innlosjert i huset til Jennifer hvor jeg fikk et eget rom. Simango har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Toalettet er derfor et hull i bakken, og morgenbadet foregår i en liten balje. Jeg ble vekket hver morgen med beskjed om at de hadde varmet vann så jeg kunne få ta et bad. Det var en forholdsvis kald affære, for temperaturen krøp ned mot 3-4 grader på natta, og jeg måtte stå i et lite avlukke med forheng og kaste vann på kroppen etter beste evne. Det er interessant hvordan vinter her kan oppleves så mye kaldere her enn i Norge selv om temperaturene for så vidt aldri blir så lave som hjemme. Det har å gjøre med det faktum at ingen hus er isolert eller har noen form for oppvarming – er det 7 grader ute så er det 7 grader inne….. Dermed får man aldri ordentlig varmen.
Det tar tid å få gitt beskjeder på landsbygda, for den eneste måten å få ut informasjon på er å reise ut til folk. Siden jeg kun skulle være der i fire dager betydde det at det var liten sjangs for at pasientene fikk beskjed og rakk å reise til klinikken før jeg skulle av gårde igjen. Klinikken har ingen form for transport for å gjøre hjemmebesøk heller. Jennifer og jeg ble derfor med på outreach et par dager i regi av Care, siden de stilte med bil. De driver et program med tanke på å forhindre feil- og underernæring av barn. Jeg fikk delta i veiing og måling av barn og hjalp til med vaksinering. Underveis møtte jeg også Kelim, en HIV-positiv gutt på 3 ½ år som hadde mistet gangfunksjonen i forbindelse med infeksjonsrelatert sykdom. Han hadde så vidt begynt å krabbe igjen nå, og jeg fikk gitt litt informasjon i fht hva moren kunne gjøre videre for å hjelpe ham.
En av kveldene hadde jeg en veldig interessant samtale med Jennifer om tenåringsgraviditeter. Det er vanlig at jentene i landsbyene begynner å få barn i 14-15 års alderen. Hun stilte spørsmål ved om seksualundervisningen i skolen bidro til å øke antallet tenåringsgraviditeter, og mente også at vestlig påvirkning bidro til problemet. Jeg vet ikke helt om jeg stiller meg bak den påstanden, men den får stå for hennes regning. Hun fortalte at da hun var ung hadde hun blitt skremt med at hele familien hennes kom til å dø dersom hun hadde sex før ekteskapet. Det er jo også en metode…..
Selv om jeg ikke fikk gjort så mye fysioterapirelatert denne uka hadde jeg en flott, men kald opplevelse. Jeg blir så godt tatt i mot rundt omkring, og føler meg alltid veldig velkommen.
No comments:
Post a Comment