Hverdagen kaller.... for en liten stund

Varmen har nå kommet til Livingstone – 35 grader + på dagen og ca 25 om natta. Og det er ennå ikke oktober….. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over hvor lite plaget jeg er av varmen når jeg tusler rundt i landsbyen en hel dag og har små treningsøkter med pasienter. Jeg har vel tilpasset meg en del.

På jobbfronten er det hyggelig å kunne rapportere at det faktisk har begynt å komme inn henvisninger – riktignok ganske magert utfylt, men det kan man jo oppleve i den norske hverdagen også. Det er en prosess å få til et skjema som fungerer og lære kontaktpersonene hvordan de skal fylle dem ut. Det er bare et spørsmål om tålmodighet, og det har jeg jo etter hvert fått en kraftig leksjon i….. Selv om ting begynner å fungere så møter jeg fortsatt en del av de samme utfordringene som før. Her om dagen hadde jeg en avtale med en sykepleier og en spesiallærer om å kartlegge alle elevene i en spesialklasse i Mukuni village. Jeg møtte opp på klinikken klokka ni som avtalt for å møte sykepleieren. Der var det ingen. Etter å ha ventet en times tid prøvde jeg å ringe ham men fikk ikke noe svar. Etter to timer dukket han opp og sa at han måtte bli på klinikken, men at han hadde gitt beskjed til læreren om at hun skulle komme dit med alle ungene. Deretter ventet jeg nok en halv time før det kom beskjed om at læreren ikke var til stede. Hun var i byen pga en begravelse, og alle ungene hadde fått fri. Dermed endte jeg opp med å skrive helsekort for gravide den dagen. Begynner å bli vant til sånt etter hvert, men det bringer ikke akkurat rehabilitering som fagfelt videre…..

Nå har jeg begynt å forberede neste begivenhet på feriefronten – tur til Cape Town. Jeg skal møte Martin og Ragnhild og tilbringe 4-5 dager der før vi flyr sammen tilbake til Livingstone. Skal bli herlig å få kjenne lukta av hav igjen. Det er en av de få tingene jeg virkelig savner her. Gleder meg!!!!!

Gretlands gjestgiveri....

Det tok ikke mange uker før neste besøk meldte sin ankomst. Denne gangen var det ho mor og tante Anne-Marit som fant veien til Zambia. Det er selvfølgelig obligatorisk med en tur til Victoriafallene, og denne gangen ble det en helt ny opplevelse for meg også. Det er nesten ikke vann igjen i fallene på den zambiske siden, og dermed går det an å se alt det som vanligvis er skjult av vannsprut. Herlig for meg å stadig få nye opplevelser i min egen hjemby!

Vi fikk også en herlig tur til Bovu island – riktignok med forholdsvis kjølige netter… Brrr!!! Moro å se at det skolebyggingsprosjektet som de har satt i gang i den tilliggende landsbyen nå virkelig begynner å ta form. Det vil bety at ungene i de lavere klassene slipper å gå mange kilometer for å komme til skolen. Høydepunktet var vel allikevel da vi ble invitert til å være med i landsbyen for å møte jentene som holdt på med et innvielsesrituale. De bor i en separat hytte i flere uker og lærer blant annet hvordan de skal bli gode koner. Hver ettermiddag trener de dans – den siste dagen skal de danse for en større forsamling i landsbyen. Vi fikk lov til å overvære en slik treningsøkt. Kvinner og barn samles og så synger de mens jentene øver inn koreografi. De har ikke lov å se opp, smile eller prate under denne seansen – da blir de slått. Heldigvis slapp vi å bevitne det…. Undertegnede ble sterkt oppfordret til å forsøke seg på dansen, og jeg ble ikke slått selv om jeg både prata og lo! Jeg kan imidlertid love at koreografert afrikansk dans er ganske utfordrende for en som i utgangspunktet sliter med å få bekkenet til å bli med på svingen….. Tror det var ganske stor underholdningsverdi for de som bevitnet det hele.

Etter en ukes tid satte vi kursen for Chobe nasjonalpark. Jeg har jo vært der noen ganger før, men denne gangen fikk jeg virkelig løvevaluta for pengene! Vi fikk oppleve til sammen ni løver – bla en hannløve med nylig nedlagt bytte og et par med tre unger. En hunnløve bestemt seg for å ta turen rett bak bilen vår…..

Jeg mangler imidlertid fortsatt to kryss på lista over de fem store; jeg har ennå ikke fått se nesehorn og leopard….. Det var uansett en fantastisk opplevelse – uansett hvor du snur deg ser du en fire-fem forskjellige dyrearter.

Den andre uka de var her begynte varmen virkelig å komme. Jeg hadde et par dager på jobb mens damene nøt livet som turister ved bassenget på Sun hotell. Ellers var vi litt rundt i byen her, på sunset cruise og på Eland Walk på Mabula game farm. Jeg fikk etter hvert også besøk av Peter, og vi dro på en liten båttur på Zambezi med fisking og sløving på bursdagen min.

Det var siste kvelden Randi og Anne-Marit var her, så jeg fikk feire dagen med dem med middag i sandkassa. Veldig koselig.

Tusen takk for to flotte uker!