Noen små betraktninger

Jeg har nå ligget syk i nesten to uker, og da får man tid til å reflektere over mange ting. Her kommer noen tanker i tilfeldig rekkefølge og uten noen som helst rød tråd og indre sammenheng…..

TIA – This Is Africa. Dette er en frase som man ofte hører, og som tydeligvis skal forklare veldig mye. Det innebærer for eksempel at ingen noen gang møter opp på det tidspunktet man er enige om, internett fungerer når det selv har lyst, strøm og vann forsvinner med jevne mellomrom og når du kjøper noe i butikken har du ingen garanti for at det faktisk virker. Kort sagt så lar det meste seg forklare ved hjelp av TIA. Jeg undres bare på om det er tilfeldig at forkortelsen er den samme som for et mindre hjerneslag?!?

Under en middag sammen med en gjeng her kom diskusjonen om kjønn opp. En zambisk mann spurte oss fire hvite kvinner som var til stede om hvordan det har seg at kvinner ikke er i stand til å ta avgjørelser og at vi hele tiden ombestemmer oss. Diskusjonen utartet ganske kraftig, til undertegnedes store fornøyelse. Etter å ha hørt lange utlegninger om hvor lite vi kvinner egentlig er i stand til å gjøre på egen hånd uten den faste veiledningen til en mann stiller jeg meg ørlite undrende til hvordan jeg i det hele tatt har klart å komme meg til Afrika og overleve her i nesten tre måneder. Det må jo anses for ikke mindre enn et lite mirakel!

Jeg skal aldri mer klage over klesvask og husvask! Vaskemaskinen og støvsugeren min kommer til å være mine kjæreste eiendeler når jeg kommer hjem. Klesvask foregår i dette landet for de fleste pr hånd. Vi har heldigvis en dame som kommer og står med hue i badekaret et par timer, men jeg har nå måttet trå til et par ganger selv, og det er en svett fornøyelse…. Støvsuger er også luksusvare, og i et land med MYE sand kunne man virkelig ønske seg å gå over teppet en gang i blant. I stedet må vi ta det ut og banke det – hvilket medfører at man blir dekket av et cm tykt lag med støv og må hoppe rett i dusjen.

En av fordelene ved å være syk i Afrika er at man kan ligge og hvile seg på en solseng på ett av de bedre hotellene i nærheten. Den muligheten har jeg da også benyttet meg av ved et par anledninger. Det er imidlertid en liten ting – du slipper ikke unna marimbaorkesteret som med stor entusiasme går løs på alle de kjente melodiene på mindre velstemte instrumenter. Auld Lang Syne kommer aldri mer til å være den samme etter å ha hørt den i upbeat småsur marimbaversjon! Hvis noen donerer en sag skal jeg vurdere å snike meg inn nattestid og kappe et par av røra for å stemme litt……

Dette var et par løse strøtanker her jeg sitter og stirrer i veggen for ørtende gang. Mandag blir det forhåpentligvis jobb igjen etter et heftig møte med afrikanske bassilusker. Lenge leve antibiotika!

Fest på nonnevis

Under lunsjen på Cheshire i går fikk jeg høre at det var planlagt en stor feiring i helgen - en nonne skulle avlegge sitt endelige løfte. Etter hvert ble det klart for meg at dette feires omtrent på samme måte som et bryllup - nonnen giftes bort til Gud. Jeg spurte litt i fht pynting av kaka som de hadde holdt på å bake, og dermed kom invitasjonen til å bli med og se hvordan dette skulle foregå. Jeg sto opp tidlig lørdag morgen og trasket ned til Cheshire (tidligere enn noen arbeidsdag...!) Vi dro en hel gjeng sammen til kirken, og der var det pynta til fest. Jeg ble dratt med til å gå prosesjon, og smådanset min vei inn i kirken etter beste evne. Vel inne fikk jeg virkelig oppleve zambisk gudstjeneste til fulle - på alle måter. Det er prosesjoner i ett kjør, fullt band med litt sure gitarer, folk synger og hoier av full hals og danser rundt, og alt dette varte i stive fire timer.... Etterpå var det rundstykke og brus til alle, og så var det å gå løs på kaka. Jeg ga meg før det ble aktuelt å smake, men den var jo et syn....

Zambiske helligdager...

Her i Zambia har man et godt prinsipp - dersom en helligdag, som feks kvinnedagen, faller på en søndag, så tar man like gjerne fri dagen etter også. Denne uka var derfor velsignet med to ekstra fridager, for torsdagen var det youth day. På denne ungdomsdagen gjorde jeg sånn ca minst mulig og koste meg i sola blant zebraene. Det er veldig hyggelig å ha dem vandrende inn mellom solsengene.

Denne uka betydde også slutten på min første periode på Cheshire home. Neste uke starter jeg arbeidet i villagen - først i Mukuni som ligger fhv nærme Li`stone sånn at jeg kan reise fram og tilbake hver dag og uka deretter i Simango hvor jeg skal bo mandag til fredag. Det blir spennende å prøve ut landsbylivet!

Så var det helg igjen....

Denne gangen gikk turen til Bovu - en liten øy midt i Zambezi. Turen over foregår i kano - en interessant opplevelse når man har stor ryggsekk på ryggen og dermed får tyngdepunktet litt høyere enn ønskelig. Krokodillene måtte heldigvis finne seg ettermiddagssnacks andre steder denne gangen. Vel over på øya ble vi installert i stråhytter - jeg endte med en hel hytte alene. Baren ligger helt nede ved elvebredden og opererer etter selvbetjeningsprinsipp. Ta det du trenger og skriv opp det samvittigheten krever - hvilket er alt, siden de som driver nesten ikke har overskudd av dette i det hele tatt....

Ved solnedgang var det tid for cruise - eller kanotur om du vil..... Kjempefint å få oppleve naturen sånn helt på kloss hold. Etter en hyggelig kveld var det tid for å krype i køya, men å finne tilbake til den hytta langs masse små stier i totalt mørke og bare en liten lommelykt til hjelp - se det var en annen sak! Da Siv Hege i tillegg kom tilbake og mente de hadde hørt en flodhest på veien var det på tide å få en kjentmann til å følge oss! Det var fantastisk å endelig kunne legge seg og høre på de ekstremt sterke lydene av insekter, aper, hyener og hvem vet hva mer.

Morgenen etterpå kunne jeg nyte min tredje varme dusj siden jeg ankom Zambia. Bildet viser dusjanlegget - du står ute under åpen himmel og har lukten av bålet som varmer opp vannet i nesa. Herlig! Dagen besto for øvrig av å sløve etter aller beste evne - og den evnen har jeg!

Søndag morgen sto jeg opp og dro på gudstjeneste sammen med et par av de andre jentene som var med på turen. Vi fikk komme i New Apostolic church. Gudstjenesten skule begynne kl ni, men da var det bare oss og kanskje ti andre der. Presten dukka opp sånn etter tjue minutter, og da hadde lokalet fylt seg godt opp. Mens vi venta øvde litt på et par sanger. Det er ganske kult med firstemt menighetssang! Prekenen ble jeg imidlertid ikke helt klok på - den ble simultanoversatt til engelsk i et rivende tempo og inneholdt alt fra den hellige ånd via synd til Peter og fiskerne. Mulig det er en sammenheng der som jeg ikke helt har fått med meg....

Da vi kom hjem til Livingstone fant vi ut at husverten vår hadde ordnet med nye kraner på badet mens vi var borte. Det var jo kjempefint. Litt senere på kvelden hørte jeg imidlertid bare et utrop fra Siv Hege borte ved badedøra - da var det vann ut over hele gulvet. Etter en rask løpetur over gårdsplassen kom husverten og hjalp oss med å få stengt av vannet. Vi var imidlertid veldig glad for at vi ikke hadde blitt over en natt til på øya som vi vurderte. Da kunne det blitt litt vel spennende å returnere hjem....

Cheshire home

Nå er jeg godt inne i min andre uke på Cheshire home for disabled children. Det er et dagsenter der barn med spesielle behov får spesialundervisning. De blir hentet rundt omkring i Livingstone hver dag. I tillegg kommer en del foreldre dit med barn som trenger behandling. Cheshire samarbeider med Italian hospital i Lusaka hvor barna kan få ortopediske operasjoner som dekkes av et fond.

Det er en utrolig herlig gjeng med unger. I dag hadde jeg gruppetrening med fire gutter med CP- det gikk unna skal jeg love! Blir rimelig god og svett.... Heldigvis er det akkurat nå en nonne som jobber der som var ferdig med fysioterapiutdannelsen sin i desember. De håper veldig at hun skal få bli værende, og det hadde betydd mye for kontinuiteten for ungene. I det zambiske systemet søker man imidlertid ikke jobb - man blir plassert ut der myndighetene ønsker.

Vi er heldige og har et fint lite treningsrom på skolen, men det er så som så med hjelpemidler. I dag var jeg litt halvfrustrert over at jeg ikke hadde et gåstativ tilgjengelig. En fireåring med CP kom innom, og jeg er helt sikker på at han kunne hatt stor glede av å komme opp å stå. Det føles ganske urettferdig at han ikke får oppleve det. Allikevel er det mye positivt, og ungene viser masse glede og stå-på-vilje.

Akkurat nå driver ungene og forbereder seg til idrettsdag. De har blitt invitert til å delta på et stevne i slutten mars. Håper jeg kan få med meg den begivenheten. Det ble uansett en del ståhei her den første uka da vi fikk satt sammen trampolina som ble innkjøpt av Hege, den forrige norske fysioterapeuten som jobbet her. Det gjorde stor lykke da nonnene tok tur på å hoppe, og ungene har fått prøve seg alle sammen.

Det var et lite blikk på arbeidshverdagen - over og ut fra Li`stone!