Vi lister oss så stilt på tå....

Eller ikke fullt så stille. Denne uka opplevde vi vårt første tyveri. Syklene våre har stått parkert bak huset og vært låst fast til vannrørene. Natt til onsdag våknet Siv Heges gjester av at det hørtes ut som om noen brøt seg inn på badet rett ved siden av dem. Det viste seg etter hvert at vannrørene var blitt brukket og Siv Heges sykkel var borte. Min var derimot litt vanskeligere å få løs, så den sto der fortsatt. Kunne nesten ønske at den var forsvunnet – jfr tidligere frustrerte innlegg på bloggen. Vakta vår hadde ikke fått med seg hendelsen – jeg mistenker at han sov søtt et eller annet sted i nærheten. Han var imidlertid veldig fortvila da han skjønte hva som var skjedd. Forståelig nok – siden han av politiet alltid vil være første mistenkte og står i fare for å bli banka opp eller fengsla. Hvis ikke poltitiet banker han opp kan han risikere at arbeidsgiveren gjør det…. Vi fikk imidlertid besøk av manageren for sikkerhetsselskapet og prøvde å legge inn et godt ord for vakta vår. Han har vært utrolig hyggelig og hjelpsom i motsetning til et par av de andre vi har vi har hatt, og ingen fortjener den typen behandling pga en sykkel som vi lenge har ønska dit pepperen gror – uansett om han har sovna på jobb…..


 
Nå har vi imidlertid ordna oss med en diger kjetting som er bolta i veggen – skal de ta syklene nå så må de ha med seg verktøy, og det har de stort sett ikke…. Uansett så slipper vi i hvert fall å være en hel dag uten vann!

Day of the African Child

Tirsdag denne uka fikk jeg være med å feire ”Day of the African Child”. Temaet for dagen var “Africa fit for children; Call for accelerated action towards child survival”. Siv Hege og jeg møtte opp i parken kl 08.30 og fant gjengen fra Cheshire home. De var i godt humør og veldig klare for å marsjere. En av de minste gutta var veldig klar for å sitte på armen mens vi venta på at noe skulle skje. Han var veldig glad i pupper, så jeg måtte holde litt ekstra på klærne for ikke å bli helt avkledd.




Vi ventet i en times tid før paraden endelig var klar til å bevege seg. I front gikk Zambia Air Forces korps, deretter et par drilltropper med jenter i ganske slitte uniformer. Etter å ha manøvrert oss gjennom Livingstones hullete gater med rullestol kom vi fram til Civic Center der programmet skulle holdes. Ordføreren og ministeren for ”Sport, Youth and Child development” var til stede som gjester. De fleste skolene hadde forberedt underholdning. Noen danset og sang, andre framførte sketsjer og dikt. Ungene er utrolig flinke til å være på scenen- de byr på seg selv på en helt annen måte enn norske barn gjør. Det er imidlertid litt spesielt å se hvor seksuelt ladet dansen er. Temaene de tar opp i sketsjer og dikt er også noe ulike det vi er vant til – følgene av tidlig ekteskap, riktig ernæring, behov for klær, husly og utdanning. Cheshire home var ikke satt opp med noe bidrag, men en av jentene gikk resolutt bort til konferansieren og erklærte at hun hadde tenkt å danse. Det gjorde hun, og fikk masse applaus og også en del pengegaver slik de andre danserne hadde fått.



Jeg skjønner etter hvert hvorfor zambiere er så gode til å vente. De starter tidlig å øve! Programmet varte i mange timer med taler og underholdning. Etter mine begreper ikke spesielt barnevennlig, men tydeligvis helt normalt etter zambisk standard. Jeg slutter aldri å forundres over hvor disiplinerte og tålmodige ungene kan være.

Livet går videre

De siste ukene har jeg vært tilbake på Cheshire Home. Det var utrolig hyggelig å komme dit igjen og treffe nonnene og ungene. Den første uka jeg var der fikk jeg også møte en ortoped som kom fra Italian Hospital i Lusaka for å vurdere barna i fht evt videre oppfølging med operasjoner eller liknende. Det er nesten første gang jeg har møtt en hyggelig ortoped som tok seg tid til å forklare for foreldrene hva som skulle skje og hvorfor. Her i Zambia er det i hvert fall første gang jeg hører en lege forklare noe som helst til pasient og pårørende… Selv om disse barna er heldige og får dekket operasjoner, er det ganske frustrerende å vite at det finnes andre alternativer som kanskje kunne ha fungert bedre, men som ikke er tilgjengelige her. Jeg spurte legen om de brukte Botox, men det kunne han fortelle at han bare så vidt hadde hørt om. Uansett – det var en særdeles effektiv dag i afrikansk målestokk. Vi vurderte ca 30 pasienter i løpet av fire timer!

Jeg tok med meg to av gutta på Cheshire til sykehuset i Livingstone for å vurdere sammen med ergoterapeuten der om det var mulig å få laget håndskinner til dem. De har begge CP og har vansker med håndfunksjon. Hun var enig i at det var en god ide å prøve dette – problemet var bare materiale til å lage dette. Det har de ikke hatt på en stund….. Vi forsøker derfor å få tak i det via forskjellige kanaler. I mellomtiden bestemte min fysiokollega og jeg oss imidlertid for å prøve noen kreative løsninger. Jeg har nå produsert mine første håndskinner laget av plastkanner! Så får vi se hvor godt de fungerer….. Smilet til Tyson da han prøvde den på var imidlertid verdt forsøket.

Apropos sykehus – medisinsk helsepersonell i Zambia har nå streiket i snart en mnd for bedre lønn. Streik er ulovlig i Zambia, og de risikerer å bli fengslet. Under første president Kaunda streiket legene i landet, og den gangen ble de alle sagt opp. Hittil er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt streiken fra sentralt hold, så vi får se hvor lenge de må holde på og hva som blir utfallet. Selv om man kan bli irritert på norske arbeidsgivere har vi i hvert fall rettigheter som arbeidstakere som andre bare kan se langt etter.

I går deltok jeg på workshop om mental helse. Den var rettet spesielt mot de som jobber som frivillige i ”home based care”. Dette landet har et helsevesen som ikke ville ha fungert uten innsatsen fra tusenvis av frivillige. Det er interessant hvor annerledes diskusjonene utarter seg på en workshop i Zambia i fht i Norge. Witchcraft kommer stadig tilbake som forklaringsnøkkel i fht ulike problemstillinger. Det var vår koordinator i Livingstone, Mr Silume, som holdt workshopen, og han er en herlig figur. Han evnet å få med seg forsamlingen på en veldig god måte. Imidlertid måtte jeg smile ørlite da han presterte å komme med følgene melding ang epilepsipasienter som får anfall i nærheten av vann; ”They might wake up and find that they are already dead….” Var ikke helt klar over den muligheten, nei!

Jeg savner sykkelen min!!!

Det er fryktelig kjekt å ha et pedaldrevet framkomstmiddel i en liten by som Livingstone. Derfor var sykkel en av de første tingene jeg gikk til innkjøp av da jeg kom hit. Nå har imidlertid frustrasjonen over dette monstrumet av en tohjuling vokst til slike høyder at jeg må skrive av meg litt....

Etter å ha vandret rundt i diverse butikker i byen og sett på sykler endte jeg opp med å kjøpe den som så minst shabby ut. Etter ti minutter på sykkelen var imidlertid moroa i gang. Da røk første pedal. Jeg dro sporenstreks tilbake til butikken og ba om å få bytta begge to. Det innebar at de måtte sende noen ut på tur for å kjøpe nye pedaler. Jeg ventet tålmodig på fortauet i halvannen time mens jeg inntok stående lunsj. Da pedalene endelig ankom var det en særs oppegående fyr som presterte å prøve å montere pedalene på motsatt side av der de skulle være. Det medførte at gjengene gikk i stykker og hele kranken måtte byttes. Håpet om at dette skulle være enden på visa varte ganske kort. Det viste seg at den ene pedalen min nå fikk det for vane å bare dette av med jevne mellomrom. Undertegnede måtte derfor gå til innkjøp av verktøy som måtte befinne seg i veska til en hver tid. Når pedalene satt på var det bare et spørsmål om tid før kjedet datt av.....

Neste post var at den andre pedalen, som til da hadde sittet lydig fast, ble helt skjev. Jeg dro tilbake til butikken og ba om å få fikset det. Først prøvde de å feste den på nytt med sitt improviserte verktøy, men til slutt insisterte jeg på ny krank og ny pedal. For sikkerhets skyld lånte jeg dem verktøy til å montere det..... Nå har pedal og kjede fungert utmerket en stund, men sykkelen er bare brukbar en til to ganger i uka - resten av tiden er den punktert. Det skal også nevnes at innimellom alt annet så brakk setet. Det er nå fikset med "No more nails" - en kreativ løsning i typisk Afrikastil.

This is Africa!!! Er det rart jeg savner sykkelen min?

Jeg kjenner at skriving faktisk kan fungere terapeutisk. Er allerede LITT mindre frustrert etter å ha delt dette.