På tide å runde av

Januar ble en travel måned. Det var utrolig mye som skulle ordnes med før vi kunne reise, og ting tar som vanlig mer tid enn man tror…. Vi arrangerte workshop, ordnet med avskedscruise, lagde rapporter m.m.

Det føltes veldig rart å skulle si ha det og avslutte rundt omkring. Jeg var ikke på noen måte klar for å reise, men akkurat det var det jo ikke opp til meg å bestemme….

Vi tok avskjedene i flere runder så vi skulle rekke alle. Jeg har blitt kjent med utrolig mange hyggelige mennesker i løpet av dette året. Siste fredagen før vi dro hadde vi huset fullt – ca 30 stk – til en skikkelig avskjedsfest.

Mandag 1. februar var det så duket for avskjed. Det føltes helt uvirkelig å forlate Tukulusho avenue. Jeg var helt sikker på at jeg bare skulle bort en liten tur for så å komme tilbake igjen. Den følelsen har vel ikke helt gitt seg ennå…….

Jeg ankom Gardermoen flyplass i 16 minusgrader – iført slippers! Den overgangen var litt brutal…. Deretter ble det et par dager hjemme før jeg fløy nordover for å drive oppfølgingsarbeid i Nordkapp kommune. Det var veldig koselig å komme opp dit og treffe folk igjen.

Jeg har hatt en helt fantastisk opplevelse gjennom 13 måneder i Zambia. Når jeg sitter her nå er det helt umulig å gi noen slags oppsummering av året – til det er det alt for mange små og store inntrykk som det er vanskelig å sette ord på. Jeg håper at dere som har lest bloggen har fått et lite inntrykk av hverdagen min, og så gleder jeg meg til å dele mer med dere etter hvert.

Takk til Fredskorpset og Nordkapp kommune for at jeg fikk denne muligheten!

Og så var det jul igjen….

…men denne gangen ble den litt annerledes! Noen dager før jul fikk jeg besøk av Peter, og vi tilbragte et par dager i Livingstone med fisketur på Zambezi, biltur i bushen og helikoptertur over Victoriafallene. Å få se fallene fra oversiden på den måten var helt utrolig, og jeg fikk virkelig inntrykk av hvor mektig det er.

Julaften pakka vi snippesken og dro av gårde. Første stopp var Mabula Game farm der vi har tilbragt en del tid før. Jeg tok meg en liten julaftenvandring i bushen og hilste på sebraer, diverse antiloper og skilpadder. En tur i svømmebassenget med utsikt over slettene avrundet turen. Deretter var det klart for julemiddag. Når man reiser på tur uten kjølemuligheter og bor i hytte uten kjøkken er det ørlite vanskelig å stille med ribbe og riskrem, så denne gangen ble det kylling og grønnsaker på grillen med påfølgende fruktsalat til dessert. Det var heller ikke å forakte, og siden dietten for resten av jule- og nyttårshelgen stilte i samme klasse kan jeg love at samvittigheten har hatt sin beste julefeiring noen sinne.

Etter et par dager med sløving og juleheftelesing (takk for presang hjemmefra!) dro vi videre til Lake Kariba. Denne sjøen er lagd for å produsere energi, og demningen i enden var på et tidspunkt verdens største. Den ligger nedenfor Victoriafallene og danner grense mellom Zambia og Zimbabwe. På Kariba Bush Club tilbragte vi en god ukes tid – med tur på krokodillefarmen, fuglekikking, bading og sløving. Jeg koste meg med kameraet mitt og tok masse naturbilder. Nyttårsaften ble vi invitert med ut på båttur – det var helt speilblankt på vannet og fullmåne. Fantastisk opplevelse! Etterpå var det dynamittsprenging i bassenget – fiskerne i Lake Kariba bruker dynamitt når de fisker etter kapenta.

Vel inne i 2010 begynte vi på hjemveien, men tok et stopp til underveis på en farm hvor de har en del fugler som er vanskelige å se andre steder. Sånn er det å reise med en fugleentusiast..! Jeg kunne se forskjell på en dompapp og en kjøttmeis før jeg reiste, men kunnskapen er blitt en del større nå. Jeg trodde vel ikke egentlig at jeg skulle syns at fuglekikking var interessant, men tilbringer du litt tid sammen med noen som er entusiastiske så er det rart hva som kan smitte over…..

Det har vært en veldig annerledes jul, men jeg har hatt en flott tid og er virkelig blitt glad i den zambiske bushen. Det er utrolig mye spennende og flott å se!

Lenge siden sist!

Jeg har vært litt slapp med blogginga i det siste, men det er stadig ting som kommer i veien…..

Her er en oppdatering på hva som har skjedd i livet mitt de siste månedene:

Jobbmessig rusler og går det som vanlig. Jeg har tilbragt mye tid på Old Peoples Home og i Mukuni og Simango village. I Simango hadde jeg planlagt en workshop for foreldre til barn med ulike funksjonshemminger, bla CP og Downs syndrom. Dagen opprant og jeg venta sammen med Jennipher sykepleier på at foreldrene skulle dukke opp kl 9. Det gjorde de ikke….. Da klokka begynte å nærme seg 12 hadde en mamma dukka opp, de andre fikk vi etter hvert vite hadde enten krangla med mannen og flytta eller hadde trodd at det var dagen etter. Det endte med at de kom tuslende sånn litt etter hvert – sistemann kom 10 minutter før jeg skulle dra….. Måtte gi opp workshopen og håper at jeg kan ta den igjen i januar. Ellers byr livet i Simango på mange små opplevelser, som for eksempel å spise stekte flyvemaur. Det var ikke det verste jeg har smakt, men jeg stiller meg nok ørlite tvilende til om jeg kommer til å være den første ute med nett for å fange dem….

Jeg fikk låne et vaffeljern som jeg tok med meg ut, og var så heldig at det var en kontakt inne på mitt soverom som virka. Dermed rakk jeg akkurat å steke vafler før strømmen gikk!

Innimellom jobbing med pasienter har vi jobba med vår andre rapport i prosjektet. Denne gangen skulle vi levere en oversikt over hvem som jobber på de to kontorene vi er tilknytta. Vi hadde satt av en del dager fordelt over to uker for å gjennomføre intervjuer av de ansatte, og tidsfristen hadde vi satt til 20.nov. Det vi ikke hadde forutsett var hvor vanskelig det skulle vise seg å få 10 minutter med sjefen på det ene kontoret. Hun gjorde i hvert fall tre avtaler som hun ikke dukka opp til, og etter hvert lurte hun på om ikke noen andre kunne bli intervjua i hennes sted. Pga zambisk hierarki og tendens til å ”gå så langt rundt grøten at de ikke engang har åpna grøtposen” som Siv-Hege uttrykte det, måtte vi bare avvente situasjonen. Man snakker ikke direkte til sjefen uten å bli spurt. I dag er rapporten endelig levert – uten intervju med henne. Vi skriver 16.des…..

Dagene går ellers med til diverse småsysler i Livingstone. Jeg har lest utrolig mange bøker den siste tiden. Veldig greit å glemme å betale TV-regninga, for da blir jeg i hvert fall ikke sittende foran den og glo. Ellers har vi jo hatt den evige føljetongen med dusjen. Da vi endelig fikk nytt blandebatteri som faktisk funka og et dusjhode som ikke bare dryppa måtte det jo dukke opp noen nye utfordringer. Først ble dusjhodet ødelagt (Ikke spør meg hvordan – jeg er helt uskyldig!) Deretter oppdaga vi at det ble mer og mer strøm i dusjen. Det har vært et problem lenge, men nå ble det så ille at vi ikke kunne ta på noe av metall i badekaret. Den eneste gangen vi kunne dusje trygt var under strømkutt….. Heldigvis er det i orden nå, men nytt dusjhode får vi ikke tak i, for det selges ikke separat i dette landet – og det frister ikke så veldig å investere i nok et blandebatteri….

Vi var så heldige å bli invitert i vårt andre zambiske bryllup i november. Det var en litt annen stil enn sist, med stor buffet på et hotell. Vi var invitert til klokka 20, men det skjedde svært lite før to timer senere. Rundt midnatt fikk vi endelig servert mat.... Uansett - en herlig opplevelse med masse dans og musikk og farger!

I forrige uke hadde vi et lite juleselskap. Egentlig var planen å bake pepperkaker, men etter å ha spist fant vi ut at vi ikke orka…. Pepperkakene fikk vi derimot stekt et par dager senere og nøt dem sammen med gløgg. Takk til Siv-Hege og IKEA….. Må ellers innrømme at den store julefølelsen uteblir, men jul blir det jo uansett! Jeg skal ut på blåtur i jula (tror jeg). Vet ikke når og hvor…..

Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!!!

Malawi - Lake of Stars

Gode naboer er alltid godt å ha – spesielt når de er flygere og har en ekstra plass til deg i sitt bittelille Cessna-fly på vei til Lusaka. Å reise til Malawi er en ganske tidkrevende affære, men det hjelper jo godt på når man får fly i stedet for å busse den første delen av veien. Det er ikke så verst å få oppleve Victoriafallene fra lufta heller…..

Tidlig søndag morgen var Siv-Hege og jeg på plass på busstasjonen i Lusaka med billett til Lilongwe. Vi måtte heldigvis bare vente en og en halv time på avgang – hvilket er helt akseptabelt etter afrikansk standard. Ingen psykotiske høner om bord – bare så mye folk at hele midtgangen var fylt til randen…. 12 timers busstur forløp deretter smertefritt og vi ble møtt i Lilongwe av Sigurd som er FKer der. Vi fikk noen fine dager der med SPA, frivillig arbeid på sykehuset m.m. Lilongwe byr også på luksus ukjent for oss zambiere – friske jorbær og ordentlig rømme!

Torsdagen satte vi kurs for Mangochi ved sørenden av Lake Malawi sammen med to FKere fra Zimbabwe. Turen fra Lilongwe til laken byr på veier som på mange måter likner norske snirklete fjellveier. Utrolig flott å se fjell igjen! Jeg må si at jeg var takknemlig for at vi hadde egen bil og slapp å risikere livet i en av minibussene som traffikkerer strekningen….. Det ble noen herlige dager ved sjøen med bading, musikkfestival, Malawi GT m.m.

En av dagene dro vi opp til Cape Maclear litt lenger nord. Tor-Åge skulle dykke, og jeg ble med båten ut og fikk låne snorkelutstyr. Fantastiske fisker med massevis av farger!!!

Å sitte på tuppen av Cape Maclear og se på solnedgangen var ikke så verst det heller…

Bussturen hjem ble en interessant affære. Jeg hadde begynt å bli litt dårlig i magen natta før vi skulle reise, og bedre ble det ikke underveis. Jeg kan trygt si at jeg vet om morsommere ting enn magesjau på lang busstur med toalettforhold underveis som definitivt kunne vært bedre…. Heldigvis (!) fikk vi problemer med dieselfilteret underveis. Det ble min redning fordi det innebar at vi måtte stoppe hver halvtime for å rense filteret. Gjett hvem som var først av bussen…! Etter ankomst Lusaka ble jeg tatt godt vare på hos Peter og kom meg til lege og fikk behandling. Noen dager forsinka kunne jeg deretter sette meg på bussen hjem igjen.

Før jeg runder av min lille epistel har jeg et par Malawiske slagord jeg har lyst til å dele. Det er ganske herlig å lese skilt langs veien og på bussene…..

We try – Others cry! (Kobs busselskap som kjører Lusaka-Lilongwe)

Eat today, tomorrow you might die of malaria!

Drive safely – arrive alive!

Hvis ikke dette er visdom så vet ikke jeg……

Tilbake i Livingstone

Etter å tilbragt noen dager i Cape Town dro Martin, Ragnhild og jeg sammen tilbake til Livingstone. Det er en ting jeg har venta lenge på å få gjøre, og det er å bade i Devils pool. Det sto derfor først på programmet. Devils pool er et naturlig basseng helt på kanten av Victoriafallene. Det er bare mulig å bade der når vannstanden er på det laveste. Vi valgte å ta båt ut til Livingstone island som er utgangspunktet for å komme seg til bassenget. Det er også mulig å gå ut langs kanten av fallene, men et par uker før var det en som døde etter å ha falt ned, så vi bestemte oss for å ta den litt sikrere varianten. Fra Livingstone island måtte vi svømme et lite stykke – det var et sikkerhetstau mellom oss og stupet, men det føltes ganske nervepirrende likevel. Deretter kunne vi hoppe uti bassenget og legge oss helt utpå kanten og kikke ned. Fantastisk følelse! Definitivt et av høydepunktene hittil.

Martin og Ragnhild ble her en ukes tid, og var blant annet med meg på jobb i Mukuni village og på Old peoples home. De fikk seg også en safari i Chobe, og undertegnede må si seg aldri så lite misunnelig med det faktum at de i løpet av sitt korte opphold fikk se 4 av ”The big 5”, mens jeg kun har tre kryss på lista….. Ragnhild fikk også lære å lage nshima, og fikk svært gode skussmål for resultatet. Takk for kjempekoselig besøk!

Cape Town!

Jeg ankom Lusaka airport tidlig tirsdag morgen bare for å finne ut at flyet mitt var forsinka. Dermed ble det særdeles knapt med tid til å rekke neste fly fra Johannesburg til Cape Town. Etter å ha gjort en innsats for å klare det måtte jeg bare innse at jeg hadde tapt, og fikk booka meg plass på neste ledige fly. Det viste seg å være det samme flyet som Martin og Ragnhild skulle med, så i stedet for å møtes i Cape Town fikk vi følge fra Johannesburg.

Vi hadde bestilt oss rom på Protea Fire & Ice, og det viste seg å være et utrolig kult hotell. Det er i hvert fall første gang jeg har hatt dusjen inne på rommet! Etter å ha fått installert oss tusla vi en tur i byen og kikka litt. Cape Town er overraskende kaldt for en zambier, og i tillegg var det godt med vind….

Dag to måtte vi skrinlegge planene om å komme oss opp på Table Mountain, for det blåste særdeles godt. I stedet tenkte vi å ta en tur ut til Robben island, for litt bølger er vi jo vant med! Den planen gikk dessverre også i vasken, for båten var fullbooka i mange dager…. Vi endte nå opp med å kjøpe billett på en hop-on hop-off buss så vi i hvert fall fikk oss en god rundtur i byen. Det var faktisk skummelt nok å ta to-etasjers buss opp til foten av Table Mountain – vinden tok skikkelig tak i bussen.

Torsdag hadde vi bestilt tur til Cape Point og vinområdene. Vi ble plukka opp av en hyggelig rastafyr som egentlig var stand-up komiker. Det ble en ganske morsom dag…. Først dro vi ut mot kappet. På vei opp til fyret med utsikt til kappet var det bare å holde på alle løse deler og spre bena godt for å komme helskinnet gjennom opplevelsen. Vinden var utrolig sterk. Det var imidlertid verdt det når vi sto på toppen og så ut mot Cape of Good Hope. Selve kappet ble en litt våt opplevelse pga all sjøsprøyten….

På vei tilbake til byen for et lunsjstopp så vi noen biler som hadde stoppet langs veien. Plutselig så vi at inne i en av bilene satt det en bavian. Den hadde klatra inn gjennom vinduet som eierne i sin visdom hadde latt stå åpent. Like etterpå var det en bavian som åpna bakdøra på en annen bil og forsynte seg med en ryggsekk. Eierne i forsetet måtte fortvila se på mens den forsvant ned skråningen med alle eiendelene.

Etter å ha fått i oss litt mat fortsatte vi turen til Anura vingård. Der fikk vi smake nydelig vin og egenprodusert ost. Så gikk turen videre til en annen farm, der Martin bestemte seg for å komme i nærkontakt med naturen – nærmere bestemt noen gepardunger. Han fikk (dessverre) ikke hilse på de voksne. De var litt for sultne…. Deretter avslutta vi dagen med en siste vinsmaking på en tredje gård. Vår guide sørga for at vi også fikk med oss en særdeles gripende sjekkereplikk på Xhosa – den besto stort sett bare av klikkelyder. Han måtte til slutt innrømme at den fungerte svært dårlig på damer som forstår språket, siden det overhodet ikke ga noen særlig mening….

Siste dag i Cape Town bød på vindstille og nydelig vær – endelig mulig å komme opp på Table Mountain!!! Vi tok kabelvogn opp og fikk en flott utsikt over byen. Det var imidlertid mystisk mange nordmenn der oppe. Vi identifiserte 15 i tillegg til oss, så jeg tror vi var ganske overrepresentert i fht folketall….

Resten av dagen brukte vi jentene til shopping. Må innrømme at det er litt deilig å shoppe i butikker som ikke selger alt fra motorsykler til madrasser i samme bittelille lokale…. På den annen side er det å være iCape Town som å besøke en hvilken som helst europeisk storby – allting fungerer! Ikke noe ”real Africa” her, nei.

Hverdagen kaller.... for en liten stund

Varmen har nå kommet til Livingstone – 35 grader + på dagen og ca 25 om natta. Og det er ennå ikke oktober….. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over hvor lite plaget jeg er av varmen når jeg tusler rundt i landsbyen en hel dag og har små treningsøkter med pasienter. Jeg har vel tilpasset meg en del.

På jobbfronten er det hyggelig å kunne rapportere at det faktisk har begynt å komme inn henvisninger – riktignok ganske magert utfylt, men det kan man jo oppleve i den norske hverdagen også. Det er en prosess å få til et skjema som fungerer og lære kontaktpersonene hvordan de skal fylle dem ut. Det er bare et spørsmål om tålmodighet, og det har jeg jo etter hvert fått en kraftig leksjon i….. Selv om ting begynner å fungere så møter jeg fortsatt en del av de samme utfordringene som før. Her om dagen hadde jeg en avtale med en sykepleier og en spesiallærer om å kartlegge alle elevene i en spesialklasse i Mukuni village. Jeg møtte opp på klinikken klokka ni som avtalt for å møte sykepleieren. Der var det ingen. Etter å ha ventet en times tid prøvde jeg å ringe ham men fikk ikke noe svar. Etter to timer dukket han opp og sa at han måtte bli på klinikken, men at han hadde gitt beskjed til læreren om at hun skulle komme dit med alle ungene. Deretter ventet jeg nok en halv time før det kom beskjed om at læreren ikke var til stede. Hun var i byen pga en begravelse, og alle ungene hadde fått fri. Dermed endte jeg opp med å skrive helsekort for gravide den dagen. Begynner å bli vant til sånt etter hvert, men det bringer ikke akkurat rehabilitering som fagfelt videre…..

Nå har jeg begynt å forberede neste begivenhet på feriefronten – tur til Cape Town. Jeg skal møte Martin og Ragnhild og tilbringe 4-5 dager der før vi flyr sammen tilbake til Livingstone. Skal bli herlig å få kjenne lukta av hav igjen. Det er en av de få tingene jeg virkelig savner her. Gleder meg!!!!!