Tilbake til hverdagen...

Vi har lenge hatt en sprekk i veggen i stua. Etter at husverten hadde sørget for reparasjon i leiligheten vegg i vegg hadde det brukket av store biter murpuss inne hos oss, så hele stua var full av støv. Vi hadde håpet at han skulle ha ordnet det inne hos oss også mens vi var på ferie, men han hadde ikke funnet nøkkelen til leiligheten…. Dermed ble det heller ikke fliser på gulvet i stua som jeg hadde gledet meg til. Etter hvert kom det et par karer som skulle fikse veggen vår. Det gikk sånn i all hovedsak greit inntil den ene mista en hel bøtte maling ned på gulvet. Heldigvis var det vannløselig maling!



Vannsystemet vårt har også vært et kapittel for seg. Da jeg kom hjem etter ferie var det vann på hele gjesterommet på grunn av lekkasje fra toalettet. Etter at rørene på utsiden ble revet ned i forbindelse med sykkeltyveriet har det ikke vært annet enn trøbbel. Varmtvannsberederen har en tendens til å koke vannet, og etter nevnte insidens slår det tilbake i kaldtvannssystemet. Dermed kan vi koke egg i vannbeholderen på do. Den anordningen som skal sørge for at vannet slutter å fylle opp doen er laget av plast, noe som i kombinasjon med kokende vann gjør seg utslag i at alt bøyer seg. Resultatet er konstant overfylling av doen og lekkasje ut i huset. (Avløp på badet har vi ikke hørt om….) Som om ikke det var nok bestemte rørene på kjøkkenet seg også for at de hadde fått nok, så da fikk vi en ekstra lekkasje der også… Rørleggeren var bortreist, så husverten plukka opp noen karer han traff som skulle fikse det. Ikke helt vellykka, og det tok vel ca 14 dager før vi fikk en kar som sånn noenlunde har fått orden på sakene.

Ferie!

Første uka i juli var det på tide med litt ferie. Jeg booka meg billett på bussen til Lusaka fredag ettermiddag, og passa på å få frontsete så jeg skulle ha plass til bena. Det jeg ikke hadde forutsett var at jeg skulle få en feit zambisk mann ved siden av meg. Det er ikke så veldig mange av dem, så det var en liten strek i regninga…. Setene er nemlig så smale at du kjenner begge kantene selv når du sitter normalt. Uansett – tur er tur. Tilbragte første delen av ferien hjemme hos Peter. Vi hadde tenkt oss ut på camping, men det var så iskaldt at vi bestemte oss for å drøye litt før vi dro ut. Vi satt i stua og grilla på kveldene for å holde varmen. Tilbragte ellers dagene med lesing, shopping, kinotur m.m. Etter hvert begynte det å bli litt varmere på dagene, og vi satte kursen mot Mushungashi game farm som ligger omtrent 4-5 timers kjøring mot vest på grensa til Kafue nasjonalpark. Vi brukte god tid på veien og stoppa blant annet innom en nedlagt gullmine og gikk på hulevandring. Det er noen flotte huler i området, og jeg fikk virkelig testa det nye kameraet mitt!

Zambierne er ikke spesielt glade i å gå inn i hulene – for det bor onde ånder der. Heldigvis slapp jeg å møte noen av dem… Framme på farmen brukte vi et par dager på å utforske området. Masse dyr, varme kilder og flott fugleliv.

Matlagingen sto vi for selv, og jeg fikk for første gang smake krokodille. Veldig godt!

Alt i alt en passe blanding av sløving og opplevelser – deilig med ferie….

Simango village

Mandag 29. juni kunne jeg endelig reise til Simango. Jeg hadde prøvd å få det til flere ganger, men enten var det problem med transporten eller så var sykepleieren jeg skulle bo hos bortreist. Simango har ca 3700 innbyggere fordelt over et stort område. I denne landsbyen er det en svært høy andel av befolkningen som har epilepsi.

Etter å ha handla med meg litt matvarer kom bilen og plukka meg opp og jeg kunne dra av gårde. Ved ankomst i Simango ble jeg tatt i mot av Jennifer som er sykepleier på klinikken og har hatt deltakere boende hos seg i flere runder. Hun er enke og mor til to – en gutt på 18 og ei jente på 13. Hun hadde fått beskjed om at jeg skulle komme samme dag, så hun hadde ikke rukket å sette opp noe program for meg. Jeg ble derfor satt til å fylle ut helsekort for kvinner i forbindelse med familieplanlegging. Jeg møtte flere kvinner på min egen alder som har 7-8 barn og som nå skulle få implantert en p-stav under huden som skal vare i 5 år.

Etter jobb ble jeg innlosjert i huset til Jennifer hvor jeg fikk et eget rom. Simango har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Toalettet er derfor et hull i bakken, og morgenbadet foregår i en liten balje. Jeg ble vekket hver morgen med beskjed om at de hadde varmet vann så jeg kunne få ta et bad. Det var en forholdsvis kald affære, for temperaturen krøp ned mot 3-4 grader på natta, og jeg måtte stå i et lite avlukke med forheng og kaste vann på kroppen etter beste evne. Det er interessant hvordan vinter her kan oppleves så mye kaldere her enn i Norge selv om temperaturene for så vidt aldri blir så lave som hjemme. Det har å gjøre med det faktum at ingen hus er isolert eller har noen form for oppvarming – er det 7 grader ute så er det 7 grader inne….. Dermed får man aldri ordentlig varmen.



Det tar tid å få gitt beskjeder på landsbygda, for den eneste måten å få ut informasjon på er å reise ut til folk. Siden jeg kun skulle være der i fire dager betydde det at det var liten sjangs for at pasientene fikk beskjed og rakk å reise til klinikken før jeg skulle av gårde igjen. Klinikken har ingen form for transport for å gjøre hjemmebesøk heller. Jennifer og jeg ble derfor med på outreach et par dager i regi av Care, siden de stilte med bil. De driver et program med tanke på å forhindre feil- og underernæring av barn. Jeg fikk delta i veiing og måling av barn og hjalp til med vaksinering. Underveis møtte jeg også Kelim, en HIV-positiv gutt på 3 ½ år som hadde mistet gangfunksjonen i forbindelse med infeksjonsrelatert sykdom. Han hadde så vidt begynt å krabbe igjen nå, og jeg fikk gitt litt informasjon i fht hva moren kunne gjøre videre for å hjelpe ham.

En av kveldene hadde jeg en veldig interessant samtale med Jennifer om tenåringsgraviditeter. Det er vanlig at jentene i landsbyene begynner å få barn i 14-15 års alderen. Hun stilte spørsmål ved om seksualundervisningen i skolen bidro til å øke antallet tenåringsgraviditeter, og mente også at vestlig påvirkning bidro til problemet. Jeg vet ikke helt om jeg stiller meg bak den påstanden, men den får stå for hennes regning. Hun fortalte at da hun var ung hadde hun blitt skremt med at hele familien hennes kom til å dø dersom hun hadde sex før ekteskapet. Det er jo også en metode…..

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye fysioterapirelatert denne uka hadde jeg en flott, men kald opplevelse. Jeg blir så godt tatt i mot rundt omkring, og føler meg alltid veldig velkommen.