Gretlands gjestgiveri....

Det tok ikke mange uker før neste besøk meldte sin ankomst. Denne gangen var det ho mor og tante Anne-Marit som fant veien til Zambia. Det er selvfølgelig obligatorisk med en tur til Victoriafallene, og denne gangen ble det en helt ny opplevelse for meg også. Det er nesten ikke vann igjen i fallene på den zambiske siden, og dermed går det an å se alt det som vanligvis er skjult av vannsprut. Herlig for meg å stadig få nye opplevelser i min egen hjemby!

Vi fikk også en herlig tur til Bovu island – riktignok med forholdsvis kjølige netter… Brrr!!! Moro å se at det skolebyggingsprosjektet som de har satt i gang i den tilliggende landsbyen nå virkelig begynner å ta form. Det vil bety at ungene i de lavere klassene slipper å gå mange kilometer for å komme til skolen. Høydepunktet var vel allikevel da vi ble invitert til å være med i landsbyen for å møte jentene som holdt på med et innvielsesrituale. De bor i en separat hytte i flere uker og lærer blant annet hvordan de skal bli gode koner. Hver ettermiddag trener de dans – den siste dagen skal de danse for en større forsamling i landsbyen. Vi fikk lov til å overvære en slik treningsøkt. Kvinner og barn samles og så synger de mens jentene øver inn koreografi. De har ikke lov å se opp, smile eller prate under denne seansen – da blir de slått. Heldigvis slapp vi å bevitne det…. Undertegnede ble sterkt oppfordret til å forsøke seg på dansen, og jeg ble ikke slått selv om jeg både prata og lo! Jeg kan imidlertid love at koreografert afrikansk dans er ganske utfordrende for en som i utgangspunktet sliter med å få bekkenet til å bli med på svingen….. Tror det var ganske stor underholdningsverdi for de som bevitnet det hele.

Etter en ukes tid satte vi kursen for Chobe nasjonalpark. Jeg har jo vært der noen ganger før, men denne gangen fikk jeg virkelig løvevaluta for pengene! Vi fikk oppleve til sammen ni løver – bla en hannløve med nylig nedlagt bytte og et par med tre unger. En hunnløve bestemt seg for å ta turen rett bak bilen vår…..

Jeg mangler imidlertid fortsatt to kryss på lista over de fem store; jeg har ennå ikke fått se nesehorn og leopard….. Det var uansett en fantastisk opplevelse – uansett hvor du snur deg ser du en fire-fem forskjellige dyrearter.

Den andre uka de var her begynte varmen virkelig å komme. Jeg hadde et par dager på jobb mens damene nøt livet som turister ved bassenget på Sun hotell. Ellers var vi litt rundt i byen her, på sunset cruise og på Eland Walk på Mabula game farm. Jeg fikk etter hvert også besøk av Peter, og vi dro på en liten båttur på Zambezi med fisking og sløving på bursdagen min.

Det var siste kvelden Randi og Anne-Marit var her, så jeg fikk feire dagen med dem med middag i sandkassa. Veldig koselig.

Tusen takk for to flotte uker!

Besøk hjemmefra

Onsdag 22. juli ankom Stian og Håkon Livingstone. Utrolig hyggelig å få besøk og få dele min nye hverdag. Dermed ble det visitt til Victoriafallene og Zim-Zam brua, besøk i Mukuni village, high tea på Royal Livingstone, rusling i byen, grillings i ”sandkassa” ++. Helga tilbragte vi i Chobe nasjonalpark i Botswana, med båtsafari, game drive og overnatting i telt i parken. Vi fikk blant annet se en hvilende hunnløve den første dagen, og på kvelden hørte vi helt tydelig at det var noen i nærheten av leiren. Morgenen etter viste guidene oss sporene etter fire løver og en leopard som hadde gått rett rundt leiren mens vi sov…. Godt jeg ikke var alt for tissetrengt den natta! Ellers opplevde vi en lettere hissig flodhest som definitivt ikke syns det var hyggelig med besøk……

Etter en uke reiste Håkon hjem. Han ville overlate adrenalinaktivitetene til Stian og meg. Vi startet riktignok rolig med et sunset cruise, men dagen etter var det tid for å hoppe i det – bokstavelig talt. Vi møtte opp på brua utpå ettermiddagen og hadde flaks (?) ; vi var de to siste som skulle få gjøre strikkhopp den dagen. Jeg har siden jeg kom vært litt i tvil om jeg skulle hoppe, men det hører vel med når du bor her mer enn et år…. Nå hadde jeg i hvert fall moralsk støtte. Det er en ganske uvirkelig opplevelse å stå på kanten av brua og vite at det er 111 meter ned – og dit skal jeg frivillig kaste meg ut. Jeg beholdt roen sånn noenlunde, og var i etterkant veldig fornøyd med at jeg hoppet uten dyttehjelp!

Etter å ha fått en liten overdose adrenalin roet vi ned med en helgetur til Bovu island med. Da vi kom hjem søndag dro vi rett i bryllup. Vi hadde fått invitasjon til bryllupet til Viludy og Rachael. Jeg har aldri truffet dem, men koordinatoren vår var i festkomiteen. Det jeg ikke var helt forberedt på var at vi ble behandlet som hedersgjester. Det var tydelig stas å ha nordmenn på gjestelista… Dermed måtte vi også bidra med litt dans til stor underholdning for alle de 300 andre gjestene. Heldigvis ble mange med og danset sammen med oss. Zambiske bryllup er et herlig organisert kaos. De har folk som øver i måneder for å være med i ”line-up” og danse i bryllupet samtidig som folk bare hiver seg frampå og blir med og danser. Fantastisk!

Mandag var det klart for neste dose adrenalin– rafting! Vi holdt på å havne i pensjonistbåten (dvs det var vel egentlig barnebåten…), men klarte å få bytta til oss plass i den andre. Dermed var det flipp i første runde og alle mann ut i elva. Jeg var sånn passe forberedt etter siste raftingrunde, men unge Johansen hadde ikke helt fått med seg at man på et tidspunkt bør slutte å padle og begynne å holde seg fast…. Vi kom oss stort sett helskinna tilbake i båten og hadde en flott tur nedover med kun frivillige svømmeturer deretter.

Siste dag av besøket ble tilbragt på Mabula game farm hvor vi blant annet dro på ridetur. Min hest insisterte på å spise hele tiden, og den hadde ingen store intensjoner om å la meg styre den. Dermed ble det nærkontakt av første grad med ganske mange trær og busker på meg. Ingen skal kunne si at jeg ikke har opplevd den afrikanske bushen på nært hold!

Tid for evaluering....

Nå er jeg halvveis i utvekslingen, og vi har den siste tida jobbet med en rapport hvor vi forsøker å oppsummere erfaringene så langt og se hva som kan gjøres bedre den siste tiden og videre for evt neste utveksling. For min del har det vært en del utfordringer i fht at mangel på transport og vanskeligheter med kommunikasjon med arbeidsstedene har ført til at de ofte har fått beskjed om at jeg skal komme samme dag som jeg ankommer. Dermed har det ikke vært mulig å lage et godt program for uka eller få gitt beskjed til pasienter om at jeg er til stede. I stedet har jeg endt opp med å få erfaring innen mange andre felt enn fysioterapi; jeg har deltatt på fødsler, målt og veid barn, delt ut piller og pledd, fylt ut helsekort osv. For at vi skal komme videre i prosjektet er det jo imidlertid rehabilitering som skal være fokus. Derfor har vi nå på møte med alle partnerne presentert et henvisningssystem hvor de må tydeliggjøre hva de ønsker at vi skal bidra med, og så kan vi i samarbeid med dem sette opp et program i god tid før ankomst. Håpet er at dette skal bidra til en bedre utnyttelse av fysio- og ergoterapiressursen og at partnerne skal få en mer forutsigbar tjeneste. Så får vi se om vi lykkes…. Akkurat nå venter vi på at de første henvisningene skal komme.

Tilbake til hverdagen...

Vi har lenge hatt en sprekk i veggen i stua. Etter at husverten hadde sørget for reparasjon i leiligheten vegg i vegg hadde det brukket av store biter murpuss inne hos oss, så hele stua var full av støv. Vi hadde håpet at han skulle ha ordnet det inne hos oss også mens vi var på ferie, men han hadde ikke funnet nøkkelen til leiligheten…. Dermed ble det heller ikke fliser på gulvet i stua som jeg hadde gledet meg til. Etter hvert kom det et par karer som skulle fikse veggen vår. Det gikk sånn i all hovedsak greit inntil den ene mista en hel bøtte maling ned på gulvet. Heldigvis var det vannløselig maling!



Vannsystemet vårt har også vært et kapittel for seg. Da jeg kom hjem etter ferie var det vann på hele gjesterommet på grunn av lekkasje fra toalettet. Etter at rørene på utsiden ble revet ned i forbindelse med sykkeltyveriet har det ikke vært annet enn trøbbel. Varmtvannsberederen har en tendens til å koke vannet, og etter nevnte insidens slår det tilbake i kaldtvannssystemet. Dermed kan vi koke egg i vannbeholderen på do. Den anordningen som skal sørge for at vannet slutter å fylle opp doen er laget av plast, noe som i kombinasjon med kokende vann gjør seg utslag i at alt bøyer seg. Resultatet er konstant overfylling av doen og lekkasje ut i huset. (Avløp på badet har vi ikke hørt om….) Som om ikke det var nok bestemte rørene på kjøkkenet seg også for at de hadde fått nok, så da fikk vi en ekstra lekkasje der også… Rørleggeren var bortreist, så husverten plukka opp noen karer han traff som skulle fikse det. Ikke helt vellykka, og det tok vel ca 14 dager før vi fikk en kar som sånn noenlunde har fått orden på sakene.

Ferie!

Første uka i juli var det på tide med litt ferie. Jeg booka meg billett på bussen til Lusaka fredag ettermiddag, og passa på å få frontsete så jeg skulle ha plass til bena. Det jeg ikke hadde forutsett var at jeg skulle få en feit zambisk mann ved siden av meg. Det er ikke så veldig mange av dem, så det var en liten strek i regninga…. Setene er nemlig så smale at du kjenner begge kantene selv når du sitter normalt. Uansett – tur er tur. Tilbragte første delen av ferien hjemme hos Peter. Vi hadde tenkt oss ut på camping, men det var så iskaldt at vi bestemte oss for å drøye litt før vi dro ut. Vi satt i stua og grilla på kveldene for å holde varmen. Tilbragte ellers dagene med lesing, shopping, kinotur m.m. Etter hvert begynte det å bli litt varmere på dagene, og vi satte kursen mot Mushungashi game farm som ligger omtrent 4-5 timers kjøring mot vest på grensa til Kafue nasjonalpark. Vi brukte god tid på veien og stoppa blant annet innom en nedlagt gullmine og gikk på hulevandring. Det er noen flotte huler i området, og jeg fikk virkelig testa det nye kameraet mitt!

Zambierne er ikke spesielt glade i å gå inn i hulene – for det bor onde ånder der. Heldigvis slapp jeg å møte noen av dem… Framme på farmen brukte vi et par dager på å utforske området. Masse dyr, varme kilder og flott fugleliv.

Matlagingen sto vi for selv, og jeg fikk for første gang smake krokodille. Veldig godt!

Alt i alt en passe blanding av sløving og opplevelser – deilig med ferie….

Simango village

Mandag 29. juni kunne jeg endelig reise til Simango. Jeg hadde prøvd å få det til flere ganger, men enten var det problem med transporten eller så var sykepleieren jeg skulle bo hos bortreist. Simango har ca 3700 innbyggere fordelt over et stort område. I denne landsbyen er det en svært høy andel av befolkningen som har epilepsi.

Etter å ha handla med meg litt matvarer kom bilen og plukka meg opp og jeg kunne dra av gårde. Ved ankomst i Simango ble jeg tatt i mot av Jennifer som er sykepleier på klinikken og har hatt deltakere boende hos seg i flere runder. Hun er enke og mor til to – en gutt på 18 og ei jente på 13. Hun hadde fått beskjed om at jeg skulle komme samme dag, så hun hadde ikke rukket å sette opp noe program for meg. Jeg ble derfor satt til å fylle ut helsekort for kvinner i forbindelse med familieplanlegging. Jeg møtte flere kvinner på min egen alder som har 7-8 barn og som nå skulle få implantert en p-stav under huden som skal vare i 5 år.

Etter jobb ble jeg innlosjert i huset til Jennifer hvor jeg fikk et eget rom. Simango har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Toalettet er derfor et hull i bakken, og morgenbadet foregår i en liten balje. Jeg ble vekket hver morgen med beskjed om at de hadde varmet vann så jeg kunne få ta et bad. Det var en forholdsvis kald affære, for temperaturen krøp ned mot 3-4 grader på natta, og jeg måtte stå i et lite avlukke med forheng og kaste vann på kroppen etter beste evne. Det er interessant hvordan vinter her kan oppleves så mye kaldere her enn i Norge selv om temperaturene for så vidt aldri blir så lave som hjemme. Det har å gjøre med det faktum at ingen hus er isolert eller har noen form for oppvarming – er det 7 grader ute så er det 7 grader inne….. Dermed får man aldri ordentlig varmen.



Det tar tid å få gitt beskjeder på landsbygda, for den eneste måten å få ut informasjon på er å reise ut til folk. Siden jeg kun skulle være der i fire dager betydde det at det var liten sjangs for at pasientene fikk beskjed og rakk å reise til klinikken før jeg skulle av gårde igjen. Klinikken har ingen form for transport for å gjøre hjemmebesøk heller. Jennifer og jeg ble derfor med på outreach et par dager i regi av Care, siden de stilte med bil. De driver et program med tanke på å forhindre feil- og underernæring av barn. Jeg fikk delta i veiing og måling av barn og hjalp til med vaksinering. Underveis møtte jeg også Kelim, en HIV-positiv gutt på 3 ½ år som hadde mistet gangfunksjonen i forbindelse med infeksjonsrelatert sykdom. Han hadde så vidt begynt å krabbe igjen nå, og jeg fikk gitt litt informasjon i fht hva moren kunne gjøre videre for å hjelpe ham.

En av kveldene hadde jeg en veldig interessant samtale med Jennifer om tenåringsgraviditeter. Det er vanlig at jentene i landsbyene begynner å få barn i 14-15 års alderen. Hun stilte spørsmål ved om seksualundervisningen i skolen bidro til å øke antallet tenåringsgraviditeter, og mente også at vestlig påvirkning bidro til problemet. Jeg vet ikke helt om jeg stiller meg bak den påstanden, men den får stå for hennes regning. Hun fortalte at da hun var ung hadde hun blitt skremt med at hele familien hennes kom til å dø dersom hun hadde sex før ekteskapet. Det er jo også en metode…..

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye fysioterapirelatert denne uka hadde jeg en flott, men kald opplevelse. Jeg blir så godt tatt i mot rundt omkring, og føler meg alltid veldig velkommen.

Vi lister oss så stilt på tå....

Eller ikke fullt så stille. Denne uka opplevde vi vårt første tyveri. Syklene våre har stått parkert bak huset og vært låst fast til vannrørene. Natt til onsdag våknet Siv Heges gjester av at det hørtes ut som om noen brøt seg inn på badet rett ved siden av dem. Det viste seg etter hvert at vannrørene var blitt brukket og Siv Heges sykkel var borte. Min var derimot litt vanskeligere å få løs, så den sto der fortsatt. Kunne nesten ønske at den var forsvunnet – jfr tidligere frustrerte innlegg på bloggen. Vakta vår hadde ikke fått med seg hendelsen – jeg mistenker at han sov søtt et eller annet sted i nærheten. Han var imidlertid veldig fortvila da han skjønte hva som var skjedd. Forståelig nok – siden han av politiet alltid vil være første mistenkte og står i fare for å bli banka opp eller fengsla. Hvis ikke poltitiet banker han opp kan han risikere at arbeidsgiveren gjør det…. Vi fikk imidlertid besøk av manageren for sikkerhetsselskapet og prøvde å legge inn et godt ord for vakta vår. Han har vært utrolig hyggelig og hjelpsom i motsetning til et par av de andre vi har vi har hatt, og ingen fortjener den typen behandling pga en sykkel som vi lenge har ønska dit pepperen gror – uansett om han har sovna på jobb…..


 
Nå har vi imidlertid ordna oss med en diger kjetting som er bolta i veggen – skal de ta syklene nå så må de ha med seg verktøy, og det har de stort sett ikke…. Uansett så slipper vi i hvert fall å være en hel dag uten vann!